Det påstås at «fagfolk gjemmer seg bak taushetsplikten» eller ikke kjenner til sine plikter til å avverge overgrep eller melde bekymring. Det er ikke riktig, skriver kronikkforfatterne. Foto: NTB Scanpix

Den vanskelige plikten

Problemet er at tegnene på at barn ikke har det bra eller lider ikke alltid er så tydelige. For å kunne tolke barns uttrykk må du vite ganske mye, både om barnet selv og håndtering av tegn, og på samtalemetodikk og andre metoder som kan stadfeste om det foreligger nok til å melde videre.

Derfor har vi sammen med UiT Norges Arktiske universitet utviklet et nettbasert kurs om vold og seksuelle overgrep mot barn, spesielt laget for ansatte i barnehage og skole, men som også er nyttig for alle andre som jobber med barn.

Den vanskelige plikten

Vi vil alle barns beste. I hvert fall de fleste av oss og særlig de som til daglig jobber med barn. Ansatte i barnehager, skoler, SFO og helsestasjon, ledere og instruktører i barneidretten og i frivillige organisasjoner og andre fritidsaktiviteter der barn deltar, befatter seg hver dag med barn skal få nok av det de trenger og beskyttelse mot det de ikke trenger. Det siste omfatter alt fra beskyttelse mot å skade seg, oppleve manglende mestring, til det å bli utestengt eller mobbet av jevnaldrende. Det handler også om beskyttelse mot vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt.

Det pågår for tiden en viktig debatt om plikten vi alle, og fagfolk i særdeleshet, har til å melde fra dersom vi er bekymret for at et barn utsettes for slike potensielt traumatiserende hendelser. Det hevdes at terskelen for å melde er for høy og at mange barn derfor lever i en virkelighet av pågående vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Stemmer i debatten vil ha det til at dette skyldes feighet. Det påstås at «fagfolk gjemmer seg bak taushetsplikten» eller ikke kjenner til sine plikter til å avverge overgrep eller melde bekymring.

Som ressurssenter på temaområdene vold, seksuelle overgrep og traumatisk stress, vet vi at disse påstandene ikke medfører riktighet. De aller fleste av de mange fagfolkene vi møter i vår virksomhet, er godt kjent med både avverger- og meldeplikten. De vet at de i kraft av profesjon, posisjon og som privatperson har plikt til å avverge at barn blir utsatt for potensielt traumatiserende hendelser, og plikt til å melde til barnevern eller politi, dersom de har funnet grunn til å tro at et barn har blitt utsatt for slike.

Ansatte i barnehager og skoler er kjent med at man har en oppmerksomhetsplikt overfor barnet og en opplysningsplikt til barnevernet, dersom man observerer avvik ved et barns fysiske eller psykiske helse, eller ved barnets omsorgssituasjon, som kan ha betydning for ivaretagelse av barnets beste. De er kjent med sitt profesjonsspesifikke lovverk med hensyn til disse pliktene, og med annet overordnet lovverk, som Barneloven, Barnevernloven og Straffeloven. De er kjent med disse pliktenes overstyring av taushetsplikten mange av dem er underlagt i kraft av sin profesjon eller posisjon. Det er også kjent med sin tjeneste eller virksomhets meldingsrutiner ved mistanke om at barn utsettes for noe de ikke skal utsettes for, og med sin kommunes overordnede plan for forebygging av traumatisering av barn.

So far so good. Det er bare det at det ikke alltid er så enkelt å gjøre barns beste, uansett om du vet alt dette. Problemet er at tegnene på at barn ikke har det bra eller lider ikke alltid er så tydelige. For å kunne tolke barns uttrykk må du vite ganske mye, både om barnet selv og dets livssituasjon spesielt, og om barn og barns behov og utvikling generelt. Det gjør de fleste som jobber med barn, men likevel er det ikke alltid lett å beskytte dem mot alt vondt. Det er ikke alltid lett å vite om pliktene er utløst.

Blåmerker, sår eller skader som barn vanskelig eller umulig kan ha påført seg selv gjennom lek eller aktivitet, eller blitt påført i en ulykke, er som regel lett å tolke og dette er en kunnskap mange har tilegnet seg. Disse sakene meldes da også i de fleste tilfeller per omgående. Det samme gjelder når barn klart og tydelig sier at «Mamma slår meg» eller «Pappa tar meg på tissen». Problemet oppstår når tegnene ikke er så tydelige, og det er de i mange tilfelle ikke. Faktisk er det grunn til å tro at tegnene i de aller fleste tilfellene ikke er åpenbare, også ved alvorlige, gjentatte og pågående traumatiserende hendelser. Enten er ikke tegnene der i det hele tatt (barn er ekstremt flinke til å skjule det de tror voksne ikke skal vite om) eller så er de tolkbare (barn kan pådra seg så mye og si så mangt).

De kan også ofte være overlappende med tegn på en rekke andre tilstander i og rundt barnet, som langt i fra handler om vold, seksuelle overgrep eller omsorgssvikt. Skilsmisse, sykdom og dødsfall i nær familie eller andre vonde livshendelser kan gi tegn som ikke kan skilles fra tegn på vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Det samme kan symptomer og trekk ved utviklings- og atferdsforstyrrelser, eller psykiske lidelser hos barn, gjøre.

En del yrkesgrupper kommer også tett innpå familier. Ansatte i barnehager, skoler og andre arenaer der barn tilbringer mye tid, føler ofte at foreldrene har gitt dem den største tillitserklæringen i verden; nemlig å ta vare på barnet deres. Fokuset i arbeidet deres er på utstrakt foreldresamarbeid og gode relasjoner til både foreldre og barn, for på best mulig måte løse denne oppgaven. Det oppstår nære relasjoner som uvegerlig påvirker både vurderinger og beslutninger når noe synes å ikke være som det skal med barnet.

Dette kan gjøre at man a) bevisst eller ubevisst håper og tror at bekymringen ikke stemmer b) er redd for å feilaktig beskylde noen (som oftest av hensyn til barnet, ikke seg selv) og c) frykter at barnet blir tatt ut av barnehagen, skolen eller aktiviteten ved melding, og slik miste kontroll på dets videre skjebne. Dette er ikke formildende omstendigheter for å ikke melde bekymring, men man må være klar over at det foregår noen prosesser når man er i tett relasjon med noen, også i en profesjonell relasjon. Veien fra profesjonell aktør til rollen som nabo, venn og slekt er ofte kort, og særlig ser vi dette i mindre lokalsamfunn.

Det er slike utfordringer både fagfolk og folk flest står overfor, ikke feighet og forsømmelse av både plikter og barn. Hvordan man skal vite hva som er hva, og hva noe kommer av, og vite når noe skal meldes til myndighetene eller tas tak i sammen med barnet og dets foresatte?  Hvordan skal man håndtere de vanskelige dilemmaene når man tror noe, men ikke vet? Det jobbes med saken. Hver dag. Ansatte i alle disse tjenestene og virksomhetene skoleres på hva vold, seksuelle overgrep og omsrogssvikt er og traumatiseringen det kan føre til. Det skoleres på observasjon, vurdering og håndtering av tegn, og på samtalemetodikk og andre metoder som kan stadfeste om det foreligger nok til å melde videre.

De oppfordres til å søke, og benytter seg ofte av, veiledning på slike dilemma, gjennom muligheten for anonymisert drøfting med politi, Statens Barnehus, Barnevernet eller oss på RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) ved Universitetssykehuset i Nord-Norge HF. Gjennom denne veiledningen får de hjelp til å se hvordan de kan forstå og forvalte sin bekymring. De skoleres også på gjeldende lovverk, men som sagt; det kan de som regel fra før.

RVTS Nord opplever en stor interesse og etterspørsel etter kompetanseutvikling på disse temaene. Så stor at vi ikke alltid kan dekke etterspørselen med bare forelesninger og konferanser. Derfor har vi sammen med UiT Norges Arktiske universitet utviklet et nettbasert kurs om vold og seksuelle overgrep mot barn, spesielt laget for ansatte i barnehage og skole, men som også er nyttig for alle andre som jobber med barn, uansett profesjon og setting. Kurset dekker alle de ovennevnte temaene og mer til. Du finner det på vår hjemmeside rvtsnord.no. Det er gratis og tilgjengelig for alle. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse