Annonse
Nils Magne Knutsen savner omtale i Nordlys av bl.a. disse tre nye bøkene. – Er det bedring i sikte? spør han om avisas interesse for litteratur med lokal forankring.

40 år etter krimsensasjonen fra UiT: Hva med disse nye bøkene, Nordlys?

Brødtekstbilder: 
Professoren som Knutsen viser til innledningsvis er Robert Barnard (1936-2013). Han var professor i engelsk litteratur ved Universitet i Tromsø fra 1976 til 1983. Da han forlot Tromsø, blei han forfatter på heltid. Barnard ga ut en rekke kriminalromaner. I en av dem, Death in a Cold Climate (1980) er handlinga lagt til Tromsø og universitetsmiljøet. Boka kom på norsk i 1981, med tittelen Dødelig velkomst. (Kilde: Fjordgaten / Kulturnett)
Betyr det at avisen har mistet sansen for slike små gladnyheter? Eller bare at avisen har mistet interessen for lokal litteratur?

For 40 år siden skrev Nordlys en hel del om en professor i engelsk ved Universitetet i Tromsø. Det oppsiktsvekkende ved ham var at han, ved siden av sine vitenskapelige arbeider, hadde moret seg med å skrive en kriminalroman! 

Nyheten ble møtt med mye positiv nysgjerrighet, for det var jo litt morsomt at en skinnbarlig professor våget å avvike fra det akademiske pliktarbeidet med ei bok som ikke ville gi akademisk heder, men som vitnet om at en professor kan være et ganske normalt menneske med folkelige litterære interesser, f. eks. for mordgåter.

Krim skrevet av professorer fra Tromsø var ikke akkurat hverdagskost, og er det heller ikke i dag; de seriøse damer og herrer har selvsagt annet å bestille. Men sist høst, om lag 40 år etter nr. 1, kom krim nr. 2  fra en professor ved UiT, denne gang professor i nordisk litteratur, Henning H. Wærp, en av universitetets mest karismatiske forelesere.  Han har tidligere skrevet to strålende diktsamlinger og et par romaner, og i år debuterer han altså med en krim, Den kaldeste vinteren i Brooklyn Heights, basert på inntrykk fra et år som gjesteforsker i New York. Her skal det ikke røpes hvem morderen er, bare anføres at høydepunkter i romanen er de mange morsomme situasjonsbeskrivelsene og dialogene, skildret av en lysvåken forfatter som lar skikkelsene tre tydelig fram, kvikt og levende og morsomt.

Så ville man tro at en eller anen journalist ville synes at dette kanskje var litt morsomt. Ja, ikke så morsomt som en pop-festival, selvsagt, men likevel litt morsomt, bitte litt morsomt, såpass morsomt at avisen kunne spandere en liten notis i sakens anledning.

Men nei!

Det oppsiktsvekkende ved krim nr. 2 fra UiT er at den, til forskjell fra sin forgjenger, ikke har vakt oppsikt i det hele tatt! Tre måneder etter utgivelsen er boka ikke nevnt i Nordlys med ett eneste ord. 

Betyr det at avisen har mistet sansen for slike små gladnyheter? Eller bare at avisen har mistet interessen for lokal litteratur?

Dette kan man jammen lure på!

Knut Hamsun

En av professor Wærps kolleger, Even Arntzen, i en årrekke profilert i spaltene i Nordlys som Hamsun-debattant og som leder i Hamsun-Selskapet, ga i høst ut ei bok der han leser Hamsun i dialog med forfattere som Ibsen og Strindberg og Dag Solstad og K. O. Knausgård. Hamsuns verden kan leses som resultatet av 30 års samliv med Hamsuns diktning og med forfattere som han på ulike måter går i dialog med. 

Rent overflatisk kan man lese boka som en hyllest til lesningens gleder, fryden ved å trekke linjer fra bok til bok, gleden ved å vandre som detektiv mellom bokhyllene, finne spor hist og her, påvise hvordan ulike forfattere tumler med parallelle problemer, inspirerer hverandre, kopierer hverandre og gjør hverandre interessante på nye og uventede måter. Boka er rett og slett en fest for den som vil slå følge med forfatterens kyndige vandringer i moderne norsk litteratur. 

Men for Nordlys var ikke Arntzens bok noen fest; også den er forbigått i taushet.

«Årtusenets nordlending»

Høsten 1999 nedsatte Nordlys en komite som fikk i oppdrag å utnevne årtusenets viktigste nordlending. Valget falt på Petter Dass (1647-1707), med henvisning til dikterprestens enestående betydning for nordnorsk identitet. 

Utnevnelsen i Nordlys fikk stor applaus, men snart begynte motangrepene å komme. De siste 17-18 år har en liten, men iherdig flokk nordlendinger forsøkt å mane fram et skrekkbilde av den gamle dikterpresten, med krav om at han skal fjernes fra den sokkelen han alt for lenge har fått stå på. Som eksempel på Hr. Petters misgjerninger hevdes det f. eks. at han var pre-nazist og at han dessuten holdt fast ved de ti bud, bl .a. det første, det som sier at «du skal ikke ha andre guder enn meg». Jo, mente en av kritikerne, en prest i statskirka burde gi folk lov til å være litt hedensk og ha 2-3 andre guder i tillegg! 

Svartmalinga av den gamle dikterpresten toppet seg under et møte i Bodø for et par år siden, der følgende problemstilling sto i fokus: Var Petter Dass en stor dikter, eller burde  han snarere karakteriseres som en i visse kretser ofte omtalt del av hestekroppen?

Det er uklart hvilken konklusjon møtet kom fram til, og det er også uklart om referat fra møtet inngikk som en del av Bodøs søknad om å bli europeisk kulturby. Det som imidlertid er helt klart, er at møtet i Bodø provoserte fram en del motinnlegg. For min egen del endte det med ei bok som ble utgitt i høst: Petter Dass – prest – pedagog – humorist. Boka er skrevet som ei avvisning av de anklagene som er reist mot Petter Dass, og den er skrevet som et begeistret forsvar for den heder som Nordlys ga Petter Dass høsten 1999.

Skulle man da vente at redaksjonen i Nordlys interesserte seg for saken? 

Det skulle man, men der tok man grundig feil, akkurat som mine tidligere kolleger Wærp og Arntzen tok grundig feil da de ventet litt oppmerksomhet for sine bøker.

Redaktør Nitteberg har forklart at avisen ikke har kapasitet til å følge med på alt kulturliv som foregår i Tromsø. Det er sikkert riktig.  Aktiviteten i byen har for lengst vokst avisen over hodet, og leserne får derved et ufullstendig og fragmentert og tilfeldig inntrykk av hva slags kulturby de egentlig bor i.

Spørsmålet er: Hva vil Nitteberg gjøre med situasjonen? Er det bedring i sikte? Eller skal vi bare avfinne oss med at alt var bedre før, slik Petter Dass allerede for over 300 år siden fant grunn til å frykte: «Vi haver alt levet det beste».  

  • Professoren og forfatteren som Knutsen viser til innledningsvis er Robert Barnard (1936 - 2013) Han var professor i engelsk litteratur ved UiT fra 1976 til 1983. Da han forlot Tromsø, blei han forfatter på heltid. Barnard har gitt ut en rekke kriminalromaner. I en av dem, Death in a Cold Climate (1980) er handlinga lagt til Tromsø og universitetsmiljøet. Boka kom på norsk i 1981, med tittelen Dødelig velkomst. (Kilde: Fjordgaten / Kulturnett)

           

    

    

 

    

        

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse