Annonse
Etter min mening er gamlebyen kanskje Tromsøs viktigste og mest verdifulle kulturminne, ved siden av Skansen, skriver Hallvard Birkeland.

Vår historie og vår kulturatrv - en refleksjon

Dessverre er det også i vårt land, og i vår by, en historie om den motsatte utviklingen, nemlig den at man ser på gamle hus, klær, arbeidsredskaper osv. som noe gammel skit, skit som bare kan rives, råtne, kastes eller brennes.

Trenger vi strengt tatt å vite noe om vår historie, og trenger vi i det hele tatt å ivareta vår historie og vår kulturarv? Jeg håper og tror at de fleste i Norge i dag vil svare ja på dette spørsmålet, men når man først stiller det, så får man selvsagt også regne med at svaret fra noen kan bli et nei, et kanskje eller vet ikke.

Jeg er ikke utdannet historiker, men la meg allikevel først som sist besvare mitt eget spørsmål med et rungende ja, og la meg begrunne mitt svar på følgende måte:

Spør man historikere det samme spørsmålet, vil mest sannsynlig flertallet svare på følgende måte: Å ha kunnskap om, og ivareta vår historie bidrar til å styrke et folks identitet og tilhørighet.  La meg derfor se litt nærmere på disse to begrepene.

Det er fra fagfeltet psykologi vi best kjenner til de to ordene identitet og tilhørighet. Psykologien lærer oss at et menneskes identitet utvikler seg gradvis, og at ordet er med på å belyse grunnleggende spørsmål som hvem jeg er, hva jeg vil, hva jeg kan og hvor jeg vil.

Med tilhørighet menes i psykologien følgende: Hvor kommer jeg fra, hva er mine røtter, hvem er mitt nettverk, mine venner, min slekt og min familie?

Kunnskap om vår tilhørighet og vår identitet er derfor viktig, fortsatt ifølge psykologien, fordi det er med å bidra til at vi utvikler oss til hele og trygge mennesker. Man kan selvsagt være uenig i dette premisset, men gitt at det stemmer, så blir begrepene identitet og tilhørighet viktige markører i våre liv.

Et samfunn består som kjent av av enkeltmennesker, og forfølger vi psykologiens teorier, så vil hele og trygge mennesker i sin tur, mest sannsynlig, bidra til å bygge stabile og trygge samfunn. De fleste vil da også mene, skulle jeg tro, at stabile og trygge samfunn er å foretrekke fremfor ustabile og utrygge samfunn. Altså: Hvis det er riktig, det som historikerne hevder, at kunnskap om vår historie bidrar til å utvikle og styrke vår identitet og vår tilhørighet, så er historisk kunnskap viktig både for individets og samfunnets utvikling. Ergo: Å ivareta og hegne om vår egen, og andres historie, er både et individuelt og et samfunnsmessig ansvar.

På individnivå er det flere måter vi gjør dette på. Mange av oss synes for eksempel at det er viktig å ta godt vare på våre fotografier av familie, slekt og venner, gjerne i generasjoner tilbake. Vi synes det er stas å døpe våre barn i samme dåpskjole som vår oldemor ble døpt i, at vi får lov til å bære bestemors bunad på 17. mai, at vi kan minnes og tenne lys for våre døde osv. I dagligspråket kaller vi dette for minner, eller sagt på en annen måte, ivaretagelse av vår egen «private» historie.

På samfunnsnivå er det opprettet historiske fakultet ved våre universiteter, og staten har bestemt at landet vårt skal ha sin egen riksantikvar. Videre er foreksempel samtlige norske kommuner ansvarlig for at det utarbeides en egen frednings- og verneplan, og ønsker man som enkeltpersoner å engasjere seg i vår historie, så kan man engasjere seg i en fortidsminneforening, et historielag eller drive med slektsforskning. Så langt, så bra! Men:

Dessverre er det også i vårt land, og i vår by, en historie om den motsatte utviklingen, nemlig den at man ser på gamle hus, klær, arbeidsredskaper osv. som noe gammel skit, skit som bare kan rives, råtne, kastes eller brennes. Objekter med null verdi. Dette synet kommer først og fremst til uttrykk på individnivå, men også våre lokale, politiske organer har sine svin på skogen i så henseende.

Våre stavkirker skulle i sin tid rives, og våre gamle bygg og håndverkstradisjoner stod som oftest i veien for den såkalte «utviklinga». De måtte derfor fjernes.Våre museer ble sett på som utidige pengesluk, og historiske utgravinger av ulik art ble sett på både som tullete og unødvendig.

Dog er det vel ingen i dagens Norge (forhåpentligvis) som i fullt alvor kunne tenke seg å få revet Nidarosdomen for å gjøre plass til et kjøpesenter, at Bryggen i Bergen burde settes fyr for å gjøre plass til en boligblokk, eller at Eidsvollsbygningen måtte jevnes med jorden for å få plass til en ny veg. Men:

Sammenligner vi oss med hvordan nasjoner som Italia, Spania, Tyskland og Frankrike har ivaretatt sin historie og sine kulturminner, havner vi som nasjon dessverre langt bak i leksa. Vi har med andre ord fortsatt et langt lerret å bleke.

Et aktuelt eksempel på akkurat dette, er hvordan noen sjeler i 2017 aktivt må jobbe for å få ivaretatt og utviklet Tromsøs eget gamlebyområde. Tromsø gamleby er nemlig ikke hvilket som helst område. Vår gamleby er den eneste i verden nord for Polarsirkelen, og er derfor i arktisk sammenheng, helt unik. I gamlebyen inngår hele spekteret av kulturell og historisk kapital, da området helt siden 1794 har spilt en sentral rolle innenfor handel, samferdsel, fiske og fangst, arkitektur, helse, diverse kulturell virksomhet, utdanning og internasjonalt samkvem. Etter min mening er gamlebyen kanskje Tromsøs viktigste og mest verdifulle kulturminne, ved siden av Skansen.

Hele 50 år etter at de første personene begynte å jobbe med denne saken, og 800 år etter at våre stavkirker ble vedtatt fredet, så er det på høy tid at Tromsøs styrende organer og den norske stat kjenner sin besøkelsestid. Æ har trua!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse