Annonse
PÅ HJEMMEKONTORET: Vi skal vite å minne om anerkjennelsen sykepleierne nå får for å besitte livsnødvendig kompetanse. Vi er selvfølgelig også bevisst at når vi blir beordret på jobb og ilagt reiseforbud, så holder ikke lenger argumentet om at ugunstige vilkår er noe vi bare må tåle så lenge vi «har valgt yrke selv», skriver forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen. (Foto: Norsk Sykepleierforbund)

Det var ikke sånn vi hadde sett for oss at sykepleiernes og jordmødrenes år skulle bli

Vi tar bedre vare på hverandre og klapper for både hen i kassa på Spar, for byråkrater, for renholdere, renovasjonsetaten som helhet og for sykepleiere -  så vel som for ansvarsbevisste eiere av lokale småbedrifter. Til og med bønder ser igjen ut til igjen å bli verdsatt. Og lærere!

Det kom et skip… Nei, vent! Det kom et par fly med skiturister fra alpene. I tillegg kom det noen som ingen vet hvor kom fra. Så ballet det på seg. For alle.

Verden i dag er ikke slik den var i går. Ferieplanene som var lagt må legges på ny. Jobbhverdagen er ikke til å kjenne igjen. Skolen foregår på eget kjøkken og anerkjennelsen av sykepleiernes samfunnsrolle og spisskompetanse ble flyttet fra festtaler til operativ post.

Det kom altså ikke noe skip til Bjørgvin denne gangen. Heldigvis! Men hva 2020 angår så er vi alle i samme båt. Det kommer ikke til å bli som noen hadde tenkt.

Hvordan ting blir fremover og når ting blir hva – vet vi ikke. Men vi vet noe om hva som er akkurat nå.

Vi vet for eksempel at akkurat nå er økonomisk trygghet, familiens helse og epidemiologisk forskning høyere i folks bevissthet enn selvrealisering og prissammenligning av spabehandling. Akkurat nå erfarer vi kollektiv sårbarhet og gjensidig avhengighet. Vi tar bedre vare på hverandre og klapper for både hen i kassa på Spar, for byråkrater, for renholdere, renovasjonsetaten som helhet og for sykepleiere -  så vel som for ansvarsbevisste eiere av lokale småbedrifter. Til og med bønder ser igjen ut til igjen å bli verdsatt. Og lærere! Ikke bare underviser de på nett, men de makter å tulle med elevene sine også. Tant og fjas på Microsoft Teams. Hverdagshumor er ikke bare lurt som en mental ventil, men også en rørende smart inngang til å spørre om hvordan ungene har det hjemme.

Selv er jeg i «søringkarantene» et par dager til, med mer eller mindre døgnåpne digitale vinduer inn i stua til sykepleiere, ledere og politikere. Vinduer som viser hverdagsliv også i kriser. Middagslaging, bortkomne briller, krangel om nettbrett og fotballtrening med doruller. Jeg blir optimistisk av å se at selv korona blir satt på vent i møtet selve livet.

Ei jente sa her om dagen: «Tenk når jeg får barnebarn, så kan jeg fortelle hvordan det var under koronatiden». I dagens avventende uvisshet ligger også håp og forventning om at tiden «etter korona» vil bringe med seg noe bedre enn det som var.

Som alltid forholder sykepleiere og annet helsepersonell seg til situasjonen slik den er i øyeblikket. Som alltid planlegger de samtidig for det som kan komme.

Adm.dir i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, uttalte for mange år siden at «Det er ingenting som slår griseflaks! All planlegging i verden når ikke griseflaks opp til knærne en gang!»

I en periode med blant annet mangel på smittevernutstyr har det som foregår nå blitt beskrevet som å gå i krig uten våpen. Beredskapslager er ikke-eksisterende eller tomme. I tiden etterpå kan vi ikke basere oss på flaks alene. Vi må planlegge bedre.

Vårt kanskje sterkeste kort nå, motoren som sikrer styrefart i samfunnet, er tillit. Men; har landets innbyggere tillit til at regjeringen gjør riktige valg? Hvor lenge har man tillit til at politikere og politiske partier legger egne agendaer og politisk spill til side for å finne best mulige løsninger sammen? Helsepersonells tillit til myndighetene begynner å bli tynnslitt etter vedvarende og kritisk mangel på sykepleiere og nå også smittevernutstyr. Det kan være en utfordring å skape tillit når usikkerhet og stadig ny hverdag preger alles liv, og vi ser allerede friksjon mellom hytteeiere og kommuner, mellom fylker og regjering, og mellom nordlendinger og søringer - hvis vi skal tro mediene.

På andre områder glir ting lettere. Jeg opplever tillit mellom skole og hjem for å sikre undervisningstilbudet. Hjemme tar familiene vare på flokken sin. Ny tillit synes også å skapes mellom næringsliv og offentlige tjenester. På den ene siden virker en å ha forstått at resesjon og arbeidsledighet verken er bra for folkehelsa eller gir skatteinntekter for å holde de offentlige helsetjenestene i gang. På den andre siden ser man det åpenbare i at det ikke er noen til å drive næringsliv hvis alle har tatt kvelden. Blårussen lokkes ut av regneark og ser sikkerhet for sine investeringer i samfunnsberedskap. Sykepleiere, til tross for høy risiko for smitte og enorm arbeidsbelastning, tar ansvaret uten å snakke for høyt om risikotillegg og økonomisk kompensasjon i møte med over 100.000 nylig permitterte.

For all del; Vi skal vite å minne om anerkjennelsen sykepleierne nå får for å besitte livsnødvendig kompetanse. Vi er selvfølgelig også bevisst at når vi blir beordret på jobb og ilagt reiseforbud, så holder ikke lenger argumentet om at ugunstige vilkår er noe vi bare må tåle så lenge vi «har valgt yrke selv». Vi er klar over dette, men vi er også klar over at nå vil konstruktivitet og løsningsvilje redde liv.

Akkurat nå er det forholdsvis lite friksjon mellom arbeidsgivere og arbeidstagere i helsesektoren. I tillit mot et tydelig felles mål: Få folk friske. Sikre en trygg arbeidssituasjon i alle ledd og holde personell friske og oppegående. Sørge for et bærekraftig helsevesen også når tyngre tak skal tas. Holde stand, holde ut og, for å ta tilbake et uttrykk idrettsverdenen har lånt fra arbeidslivet, tenke arbeidsoppgaver.

2020 ble og blir ikke sånn som vi hadde sett for oss. Spørsmålet blir om de erfaringene vi tar med oss nå gjør at 2021 eller 2030 blir så bra som de kan? Årene som kommer blir bedre og det blir enklere å komme seg gjennom den tiden vi er i nå, hvis vi begynner å snakke om hva vi skal bruke den «nye framtiden» til.

Allerede nå opplever vi økt interesse for å lære av hverandre. Delt kunnskap gir ikke bare mer kunnskap men også ny kunnskap. Av det mer konkrete liker jeg allerede at alle organisasjoner blir bedre på digital samhandling. Jeg håper for eksempel at hjemmekontor og hjemmeskole er en selvfølge ved lett sykdom i 2021– både for å redusere unødvendig sykefravær, unødvendig smitte – og, som vi har lært unødvendig flere smittede. Digitale tjenester hos lege, helsesykepleier og jordmor må bli en selvfølge – og hvorfor ikke også i sykehjem og hjemmetjenesten for å legge til rette for bredere erfaringsutveksling og samhandling mellom sykepleier og lege døgnet rundt.

Norge kommer ikke til å bli helt det samme igjen og jeg føler meg trygg på at mye blir til det bedre. Det var fint i 2019 også. Jeg likte livet mitt før korona. Jeg ønsker meg fremdeles hverdagene i lag med familien. Turen til Rødtinden, norgesferien og muligheten til å treffe folk i andre land. Jeg vil klemme på folk igjen, og jeg liker fremdeles tog, brune barer og øl av glass som blir skubbet til når Dortmund scorer.

Det jeg ønsker meg mer av er at vi fortsetter å se verdien av hverandre og betydningen av hverandres bidrag uansett sektor eller næring. At vi fortsetter å vise omtanke for hverandre, at vi fortsetter å ta kollektivt ansvar. Jeg ønsker meg at vi bruker «den nye framtiden» til å stå sterkere og tryggere sammen. Ikke bare for å være bedre skodd når neste krise måtte ramme, men også slik at vi kan fortsette å lete etter muligheter for en enda bedre framtid. Hvis det ser lysere ut allerede til neste år får det heller være at året i år ikke helt ble det vi hadde tenkt det skulle bli.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse