Annonse
UENIGE: Vi kan ikke, som Erna Solberg nå gjør, la partimyggen KrF få vetorett på etiske dilemma i samfunnet, kommenterer Marit Rein. Bildet viser KrF-leder Knut Arild Hareide sammen med nestlederne Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad. Foto: Paul Weaver, Nettavisen

Var det lurt KrF, å kaste den første steinen?

Å hestehandle politisk makt med penger, er noe ganske annet enn å søke makt gjennom en pinlig og sårende etisk hestehandel.

Anstendighetspartiets ordbruk er direkte uanstendig og har bare til hensikt, i god kristen tradisjon, å peke på skyld og skam.

Når statsministeren åpner for forhandlinger med KrF om abortlovens paragraf 2.3c, tukler hun ikke bare med en viktig kvinnerettighet. Solberg går mye lenger i sin søken etter å fortsette som statsminister, gjennom å peke på etikken i et problem som nesten ikke eksisterer. Svangerskapsavbrudd er en stor etisk utfordring, både for samfunnet og enkeltmennesker, så arbeidet med å få aborttallene ned, må oppta alle. Men abortdebatten anno 2018, regissert av en maktkamp i et nesten ikke levedyktig politisk parti, er umoralsk her den løfter sin fordømmende finger på det såreste av det såreste. Med bare en hensikt, å vinne politisk makt. Makt til å sitte i regjering. Makt til å fortsette å la være å bry seg om barn og familier som trenger en enda større håndsrekning fra samfunnet enn de fleste. Makt til å fordømme mødre og fedre som tar sitt livs mest krevende avgjørelse.

12.733 svangerskapsavbrudd ble gjennomført i Norge i fjor, viser statistikken fra Folkehelseinstituttet.  Bare 287 av disse ble utført etter paragraf 2.3c, som er abort etter 12 uke fordi det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom. Altså 2,25 prosent av alle aborter i Norge. Mindre enn 2,25 prosent potensielt fødte barn er, for å si det med KrF, sortert vekk.

Det er et viktig tall, som kan indikere at norske mødre og fedre er svært ansvarlige i sine avgjørelser rundt et både personlig, etisk og prinsipielt spørsmål som abort, og spesielt senabort. Antall senaborter etter paragraf 2.3c har vært relativt stabilt rundt to prosent av alle utførte aborter de siste ti årene, til tross for teknologiske framskritt som gjør det lettere å avdekke sykdommer og alvorlige misdannelser hos foster. Paragraf 2.3c har helt klart iboende dilemma ved seg, men statistikken viser at den er benyttet i svært lite omfang. Det er det store tallet, de totalt 12.733 svangerskapsavbruddene i året vi må jobbe mot å få redusert. Og da begynner vi i en annen ende. Viktig nytt er det også å vite at aborttallene går nedover år for år. Her viser de unge jentene vei med synkende aborttall, det er voksne kvinner som er i flertall på abortstatistikken.

Det politiske spillet i denne saken er også betenkelig, for her ser vi hvor langt politikerne er villige til å strekke seg for makt.  Å ha etiske reflekser i politiske arbeide, styringen av landet og utforming av lover og forordninger på vegne av oss alle, er vesentlig. Og det er påkrevd at vi utfordrer våre etiske reflekser i ei tid hvor vi snakker om bærekraft med utgangspunkt i FNs bærekraftsmål, som alle er fundert på et etisk grunnlag. Utrydde fattigdom, utrydde sult, sikre god helse, likestilling, utdanning, rent vann og anstendig arbeid, for å nevne noen av målene i verdens arbeidsplan.

Men vi kan ikke, som Erna Solberg nå gjør, la partimyggen KrF få vetorett på etiske dilemma i samfunnet.

Verdi- og anstendighetspartiet, kaller de seg. Ville det ikke da vært mest anstendig å se bak de konkrete aborttallene for derigjennom å konkludere med at det de kjemper i mot, ikke representerer det moralske forfallet de skammelig kaller et sorteringssamfunn? Anstendighetspartiets ordbruk er direkte uanstendig og har bare til hensikt, i god kristen tradisjon, å peke på skyld og skam. De skyldige her er mødrene og fedrene som alene kjemper gjennom tro og tvil.  Som alene tar det ekstremt krevende valget å søke om abort etter 12. svangerskapsuke, dersom det er stor fare for at barnet kan få en alvorlig sykdom. Å ensidig peke på paragraf 2.3c blir en grov forenkling av et alvorlig og sammensatt problem.

Og jeg skjønner ikke at anstendighetspartiet tør! Når det er så mye uanstendighet rundt oss som politikerne har forpliktet seg til å gjøre noe med. For det er ikke bare triste vitnesbyrd, men dokumentert forskning, at vi som fellesskap er elendige på å rekke ut hjelpende hender til barnefamiliene som allerede har syke barn eller barn med funksjonsnedsettinger. Langt mindre skjønner jeg at statsministeren er så desperat etter å danne en flertallsregjering at hun ikke ser utfordringene i en større sammenheng. Trangsynet fokuserer på et 2.25 prosentsproblem, mens 100 prosent av familiene med allerede fødte barn med funksjonsnedsettelser beretter om en tøff hverdagskamp bak politikerambisjonen «full inkludering av barn og unge med funksjonsnedsettelser i barnehage, skole og sosialt liv». Norge har forskning som dokumenterer denne hverdagskampen, og som slår fast at skjønnsbaserte rettigheter innebærer å slåss mot et system som beskrives som familienes største fiende. Forskning som viser at hjelperne opptrer som rigide portvakter for velfersstandens ordninger.

Så kast den første stein, den som er uten skyld, KrF og Høyre og andre politikere! Å diskuterer hvordan vi skal få ned aborttallene, inklusive velferdssystemets falitt for familier med barn med funksjonshemminger, og vårt samfunns manglende evne til å inkludere mennesker med ulike behov, er høyst påkrevd. Og dette henger i høyeste grad sammen.

De færreste vandrer så sneversynt rundt på jorden at vi ikke skjønner at denne saken handler om noe atskillig mer sammensatt enn to streker under paragraf 2.3c.  Derfor tror jeg på folket, og jeg håper at engasjementet vi ser dypest sett handler om vår omsorgsevne og vilje som samfunn. Derfor har vi nå sjansen til å vise at vi er klokere enn maktsyke politikere. For vi har avslørt sakens bakteppe - statsministerens drøm om en flertallsregjering.

Så vi legger oss virkemidlene på minnet ved neste valg. Å hause opp et sårbart tema rundt en paragraf i abortloven som omfatter 2,25 prosent av alle utførte aborter, er ufølsomt, ufaglig og  unyansert.

Min stemme går til de som ikke glemmer de barna som faktisk er født, de som trenger ei ekstra hånd fra fellesskapet med ordninger som funker og faktisk innvilges. Da først da kan vi snakke om et varmere samfunn.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse