Det er en menneskerett å si det en mener og hevde sin rett. Men i det offentlige rom har ytringsfriheten sine gråsoner. Det er ingen menneskerett å krenke andre. I debatten om samenes situasjon er mange berørt. En rekke mennesker i landsdelen og i resten av landet, har nær familie som har mistet sin tradisjon, sitt språk og sin kultur, skriver Jens-Ivar Nergård. Foto: Sametinget

​​​​​​​Som vatn på gåsa

Ofrene for politikken har blitt anklaget for å innta en taperrolle for å skaffe seg posisjon og fordeler. Jeg har møtt mange som ble merket for livet av det de opplevde på internat og i skolestuer. Noen av dem har søkt profesjonell hjelp for traumer de ble påført. Ingen har gjort det for å skaffe seg fordeler, bare for å berge et liv som var verd å leve.

Aksjonen mot samenes kulturelle og rettslige situasjon i Norge fortsetter. Den foregår etter mønster fra de mørkeste kroker i landsdelens ungdomshus da bygdefolk avgjorde lokale stridsspørsmål med nevene. EDL forsøker nå å gjøre Nordnorsk debatt til en slik arena. 

Et meningsløst ordskifte 

Debatten har så langt gitt dårlig avkastning. EDL bruker den til å markedsføre sin kampanje mot norsk samepolitikk. Strategien er å utvikle et alternativt politisk univers som kan avsløre at samevennlige myndigheter fører det norske folk bak lyset. I mangelen på dokumentasjon for sine outrerte påstander, produserer EDL sine egne fakta. Hva denne hjemmeproduksjonen innebærer, har Øyvind Ravna vist i Nordlys 27. juni. Siden forskningen ikke underbygger aksjonens synspunkter, omskrives forskningsresultater. Det som kommer fra forskningsmiljøene om samene, særlig fra UiT, er for EDL rene forfalskinger. Siden disse påstandene ikke forholder seg til noen former for faglig justis, tyr aksjonistene til personangrep og sjikaner i stedet. Med dette følger også dumhetene: «Noregs kristmenn, korsmenn, kongsmenn. Lat oss ikkje bøyge nakken for tullprat og ukunna», skrev en av dem i Nordlys. Da filosofen Svein Noer Lie drøftet begrepene «likeverd» og «rettferdighet» i Nordlys 25. juni, ble innlegget kontant avvist som et forsøk på «filosofere seg bort fra virkeligheten» på bestilling fra «sameeliten». Slik blotter EDL seg nådeløst gjennom valget av teksten som aksjonsform.

Statsråd Monica Mæland gikk gjennom hovedlinjene i samenes rettslige situasjon i Norge i Nordlys 27. juni. EDL hevdet at det var hennes helt personlige oppfatning. Noen aksjonister påstod at innlegget var skrevet av en samiskvennlig rådgiver i Høyre der EDL påstår at også sametingspresidenten huserer. Aksjonistene slo fast at en statsråd med annen politisk farge ville hevde det motsatte av Mæland. Hennes gjennomgang av Stortingsvedtak og internasjonale avtaler de siste ti-årene, kommer ifølge EDL fra en privatpraktiserende statsråd. Påstandene avdekker at aksjonistene i EDL mangler grunnleggende forståelse av norsk offentlighet. Men de viser også at EDL forholder seg til politikken på samme måten som til forskningen. Moralen er enkel. Selv om demokratiet åpner for EDL, overlever det ikke med aksjonistenes demokratiforståelse. 

Likeverd i godstolen

Det er en menneskerett å si det en mener og hevde sin rett. Men i det offentlige rom har ytringsfriheten sine gråsoner. Det er ingen menneskerett å krenke andre. I debatten om samenes situasjon er mange berørt. En rekke mennesker i landsdelen og i resten av landet, har nær familie som har mistet sin tradisjon, sitt språk og sin kultur. Samiske og kvenske miljø arvet de kulturelle tomrom som oppstod i kjølvannet av den tradisjonen foreldre og besteforeldre tapte. Agnes Eriksens sterke historie om sin kvenske barndom i Nordlys 1. juli, bør alle tvilere lese. Under fornorskningen ble familier og enkeltpersoner trakassert på det groveste i internatskoler og i vanlige skoler. De må nå tåle gjensynet med denne historien i mediene der også lærere viser at de fortsatt kan gamle kunster. 

EDL hevder at fornorskningen var selvvalgt. De er ikke alene om den oppfatningen. Ofrene for politikken har blitt anklaget for å innta en taperrolle for å skaffe seg posisjon og fordeler. Jeg har møtt mange som ble merket for livet av det de opplevde på internat og i skolestuer. Noen av dem har søkt profesjonell hjelp for traumer de ble påført. Ingen har gjort det for å skaffe seg fordeler, bare for å berge et liv som var verd å leve. 

De to lederne for EDL har et tungt ansvar for at den kulturelle trakasseringen mange ble utsatt for nå gjentar seg. Hvordan vurderer de sitt politiske prosjekt i lys av dette? Er de personlig rammet av samenes rettferdighetskamp? Kjenner de ofrenes situasjon? Mistanken er at de leder sin politiske aksjon fra godstolen og at de deler den situasjonen med mange meningsfeller i EDL. Konsekvensene av aksjonen mot samene må de skaffe seg innsyn i fra den forskningen de bestrider.

Lederne for EDL er ansvarlige for den aksjonen som nå løper løpsk i mediene. Den baserer seg på en grunn forståelse av likeverd og rettferdighet. Derfor har den støtte fra av mindre enn én promille av befolkningen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse