Annonse
TRYGG HVERDAG: Muskelsyke Steffen André Gamst Pedersen har fått en ny hverdag etter at et privat firma overtok den daglige omsorgen og pleien av ham. En av de faste i teamet rundt Steffen, er pleieassistent Frida Aronsen. Bak sengen står mamma Anne Marii Rahkonen Berg. Foto: Astrid Øvre Helland

"Velferdsprofitørene" som gjør Steffen trygg

I tilbudet til syke og hjelpetrengende bør det være kvaliteten som avgjør. Det skal være brukerne som settes i høysetet, ikke politisk overbevisning. Den dagen Ap, SV og Rødt kan vise til like gode resultater i pleie og omsorgstjenesten fra kommunalt hold, som det de private kan per i dag, kan de skyve sistnevnte ut av tjenesten. Ikke før.

At dette skal bli en økonomisk suksesshistorie er like sannsynlig som at Tromsø skal være helt snøfritt til 1. mai i år.

Steffen André Gamst Pedersen (31) fra Tromsø har en alvorlig og invalidiserende muskelsykdom. De to siste årene har han vært sengeliggende og tilkoblet respirator dag og natt. Mamma Anne Marii Rahkonen Berg var sliten etter å ha vært tilgjengelig døgnet rundt de siste årene. I år har hun for første gang på lenge fått anledning til å ta påskeferie. Noe har skjedd etter at Steffen byttet omsorgstjeneste, fra kommunens hjemmetjeneste til Privat Omsorg Nord. Sistnevnte er en del av de private “velferdsprofitørene”, som kommunen nå skal kaste ut av tjenestesystemet.

Onsdag får kommunestyret saken til behandling: oppsigelse av alle avtaler med private tjenesteytere innen helse og omsorg, med virkning fra 2019. Årsaken er av ideologisk karakter: helse og omsorgstjenester skal ikke drives av private, dette er det bare det offentlige som skal levere. Den private tjenesteytingen utgjør kun 1 prosent av kommunens totale behov, og den skamroses av brukerne. Det hjelper imidlertid lite i møtet med beinhard ideologi.

Tjenesteyting basert på ideologi garanterer på ingen måte for kvalitet i det som leveres, tvert imot, historien er stappfull av eksempler på det motsatte. I tilbudet til syke og hjelpetrengende bør det være kvaliteten som avgjør. Det skal være brukerne som settes i høysetet, ikke politisk overbevisning. Den dagen Ap, SV og Rødt kan vise til like gode resultater i pleie og omsorgstjenesten fra kommunalt hold, som det de private kan per i dag, kan de skyve sistnevnte ut av tjenesten. Ikke før.

Men troen på at kommunen skal kunne stable på beina et like lett drevet og fleksibelt system, og det til alt overmål for en billigere penge, er stor i de indre gemakker på rådhuset. Det er imidlertid flere grunner til å reise en smule tvil rundt denne oppfatningen, to av dem er historikken og kostnadene.

Argumentasjonen er at dersom bare kommunen får det samlede ansvaret for alle ansatte innen pleie og omsorg (altså inkludert den ene prosenten i privat regi), er det duket for å finne fleksible løsninger i tråd med brukernes ønsker. 

Ha meg unnskyldt, men hva er det kommunen har drevet med helt siden velferdsstatens tilblivelse? Så vidt jeg vet har kommunen i alle år, inntil nylig, hatt hundre prosent hånd om disse tjenestene. Til tross for dette, har sektoren slitt med overforbruk, budsjettsprekker og et sykefravær som er alarmerende. Dette burde man ryddet opp i, før man ekskluderer tjenesteytere som bidrar til å holde denne skuta flytende.

Så er det pengene. At dette skal bli en økonomisk suksesshistorie er like sannsynlig som at Tromsø skal være helt snøfritt til 1. mai i år. For presser man ut arbeidstakere, må de erstattes. Behovet for disse tjenestene er som kjent ikke minkende. Det må ansettes flere i kommunen. I en verden der de fleste har fått med seg at det i norske kommuner ligger tikkende pensjonsbomber, skal Tromsø forsterke sprengladningen. Våre etterkommere skal så visst ikke få det greit.

I debatten rundt denne saken dukker begrepet “velferdsprofitører” stadig opp. Hva forbinder vi med ordet  “profitører”? Det er ingen hedersbetegnelse akkurat. Men er eieren av Privat Omsorg Nord, Trude Wester, en grådig kapitalist som profiterer på menneskers sårbare situasjon?

Steffens mamma sier at det kommunale opplegget de hadde til å begynne med, ikke fungerte optimalt. Da det private firmaet overtok, kartla de først situasjonen, fikk inn de riktige fagfolkene, og la om rutinene i samarbeid med familien. Nå vet Steffen til enhver tid hvem som kommer på jobb til ham og hva som skal skje den dagen. Han er blitt godt kjent med de faste pleierne, han føler seg endelig trygg, og mamma kan ta seg en etterlengtet fridag eller to.  Er det disse dyktige pleierne man beskylder for å jobbe for “velferdsprofitører”?

De gjør noe riktig, men kanskje er de for flinke? De viser at det går an å drive effektivt og til stor anerkjennelse fra brukere og pårørende. Er det en trussel? En saksopplysning: Privat Omsorg Nord  har et sykefravær på rundt 0,5 prosent. Sykefraværet i helse, pleie og omsorg i Tromsø kommune ligger på hele 13,24 prosent ifølge statistikken fra Kommunenes Sentralforbund.

Debatten har dreid seg forbløffende lite om brukerne. Den har derimot handlet mye om ideologi og profesjoner. Men denne saken gjelder verken fagforeninger eller politikerne og deres hellige overbevisning. Det dreier seg til syvende og sist om at hjelpe og pleietrengende skal få en best mulig tjeneste. Og en hverdag de føler seg trygg i.

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse