Annonse

Velskrevet beretning med meningers mot

Jeg kan imidlertid ikke se at Per Kr. Olsen legger fram kilder som troverdig fastslår at Rendulic visste at sovjeterne ikke ville gå lenger enn til grenseområdene.
  • Per Kristian Olsen: Jevnet med jorden – brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944
  • Aschehoug forlag 2019, 331 s.

For få uker siden presenterte journalist og forfatter Per Kristian Olsen sin framstilling av tvangsdeportasjonene og brenningen av Finnmark og Nord-Troms høsten 1944. Boken har fått den talende tittelen Jevnet med jorden. Så langt jeg kan huske er dette den femte boken om dette temaet på seks år. Noen vil vel spørre om enda en bok er nødvendig?

Nytt og gammelt

Mitt svar er at dette er en lesverdig bok. Nytteverdien er noe avhengig av hvor mye kjennskap en allerede har om tematikken fra før. Forfatteren beskriver hendelsene i Nord-Troms og Finnmark på en måte som formidler dramatikken, de skrekkfylte opplevelsene, død, lidelse og tap av husdyr, bolig og eiendom. Samtidig vil gjerne Per Kr. Olsen forklare hva som skjer, hvorfor det skjer og hvem som kan stilles ansvarlig for det forferdelige som skjedde.

For den leseren som ikke allerede kjenner godt til situasjonen i Finnmark høsten 1944, er dette en omfattende og god framstilling. Den gir et bredt bilde av hendelsene både med utgangspunkt i et tysk og norsk politisk/militært ledelsesnivå og med blikket til den alminnelige kvinne, mann og barn som opplevde dramatikken denne høsten. Her er mange og talende skildringer av enkeltpersoners skjebner og opplevelser, ikke bare i evakueringsområdene, men også i dit de tvangsdeporterte ble sendt. Slik kan vi si at Per Kr. Olsens beretning favner over de fleste sider ved den dramatiske prosessen som dette var.

Noen vil nok oppleve at forfatteren til tider blir i overkant engasjert. Han poengterer gjerne sine synspunkter sterkt og da kan språk og uttrykksmåte bli vel dramatisk og kan skygge for nøkterne sannheter som fortjener en bedre plass. Det er for eksempel forskjell på et drap og en henrettelse, og hendelsen blir ikke riktigere eller bedre beskrevet om en benytter det mer følelsesbetonte begrepet henrettelse.

For den leseren som kjenner denne tematikken godt fra før er det kanskje ikke mye nytt i denne boken. Her går igjen mange beskrivelser av hendelser som har vært fortalt flere ganger tidligere, selv om Olsen også har gravd fram enkelthistorier og fortellinger som trolig ikke før har fått plass mellom permer. Det som gjør Per Kr. Olsens fortelling mer interessant er at han graver i kilder, stiller pågående spørsmål, ikke aksepterer vedtatte sannheter og byr på sine egne forklaringer. Dette kan både være drivende og spennende elementer i en fortelling, men kan også underveis bli problematisk og kontroversielt.

Kilder og fortolkning

Forfatteren trekker konklusjoner på bakgrunn av litteratur og kilder som foreligger eller som han har funnet fram til. Noen ganger gir han forklaringer som vi alle kan være enige i, andre ganger påstår han ting som en kan stusse over. Hva slags dekning har forfatteren for å hevde dette? Jeg spør meg noen ganger om hvordan han leser og fortolker kilder og hva slags spørsmål han stiller og konklusjoner han trekker ut fra det han finner og leser. Dette gjelder særlig når forfatteren beveger seg opp på beslutningsplanet, der politiske og militære ledere befinner seg.

Hva mente egentlig øverstkommanderende for den 20. bergarmé, general Lothar Rendulic, om den militære nødvendigheten av å brenne alle hus i Finnmark og Nord-Troms, og var Rendulic egentlig sikker på at sovjeterne ikke ville følge tyskerne inn i Norge?

Her virker forfatteren noe splittet. På den ene siden er Olsen fortørnet over at Rendulic som øverste militære ansvarlige for tvangsevakueringen og ødeleggelsen av Finnmark, ikke ble dømt for krigsforbrytelser. På den andre siden hevder Olsen at Rendulic «innstendig ber» (i media bruker han «trygler») Hitler om ikke å sette i gang tvangstiltak i Finnmark. Kilden han bruker er et skriv fra Rendulic til Hitler som i militære og nøkterne vendinger advarer mot å gi Wehrmacht ansvar for tvangsevakuering fordi det vil hemme hans egentlige oppdrag som var å bringe over 200.000 tyske soldater med forsyninger sørover. Rendulic verken trygler eller ber. Kilden belegger heller ikke, som forfatteren hevder, at Rendulic ikke ventet forfølgelse av sovjetiske militære styrker og heller ikke at han mente det militært sett var unødvendig å svi av Finnmark. Tvert imot – Rendulics brev (slik det foreligger i boken) peker nettopp på muligheten for sovjetiske angrep, og brenning og ødeleggelser er faktisk ikke nevnt i kilden.

Hva Rendulic egentlig tenkte og mente om nødvendigheten av å brenne ned Finnmark, vet vi ikke sikkert. Som øverstkommanderende kunne han trolig ikke la være å handle som om forfølgelse av den røde hær var en mulighet. Jeg kan imidlertid ikke se at Per Kr. Olsen legger fram kilder som troverdig fastslår at Rendulic visste at sovjeterne ikke ville gå lenger enn til grenseområdene.

Førerordren

Kanskje burde forfatteren her sett Rendulics situasjon litt mer i sammenheng med den beslutningen som faktisk utløste dette infernoet av brann og menneskejakt høsten 1944. Det avgjørende her er Hitlers førerordre av 28. oktober 1944. Det var denne som slo fast at det nordligste Norge skulle brennes og ødelegges og at befolkningen skulle tvangsdeporteres. Uten denne ordren er det mulig å tenke seg at skjebnen til Finnmark og Nord-Troms hadde blitt annerledes og i et slikt kontrafaktisk scenario er Rendulic en viktig aktør.

Rendulic var overbevist nasjonalsosialist, men han var også militær, med et primært blikk på det som tjente hans militære oppdrag. Hvordan han ville løse et slikt oppdrag vet vi en del om fra Finland. Her beordret Rendulic også bruk av brent jord-taktikk, men til tross for at ødeleggelsene i finsk Lappland var store, er det noen vesentlige forskjeller fra Norge. I Lappland var fokuset spesielt på det militært nødvendige – veier, bruer, større bygninger og annen infrastruktur. Med noen geografiske unntak ble langt færre bolighus i Lappland brent. Brent jord ble i Nord-Finland gjennomført – ikke humant – men med en et mer spesifikt blikk på det militært nødvendige. Vi kan trolig anta at før førerordren kom, var det slik Rendulic så for seg at brent jord-taktikken skulle praktiseres også i Finnmark. Førerordren kastet om på dette. En lojal nazist som Rendulic fulgte ordre, spesielt en førerordre, og da var full tvangsdeportasjon og ødeleggelse det som gjaldt. En kvalifisert spekulasjon vil iallfall være at uten førerordren ville trolig ødeleggelsene i Finnmark og Nord-Troms vært mer begrenset. Det er også mulig å tenke seg at deportasjonene ville blitt mer avgrenset og tilfeldig, uten den menneskejakten som tyskerne som følge av førerordren drev i evakueringsområdet.

Quislings rolle

Per Kr. Olsen tar selvfølgelig også opp førerordren, og jeg er enig med han i at denne primært var rikskommisær Josef Terbovens verk. Det var han som drev denne drastiske ordren gjennom i Berlin. Olsen gir også Vidkun Quisling et delansvar for både tvangsdeporteringen og ødeleggelsene. Det mener jeg i denne sammenhengen er å flytte Quisling en divisjon for høyt opp. Quisling delte helt sikkert Terbovens frykt for at den norske regjeringen med alliert hjelp skulle etablere seg i Finnmark. Det ville utvilsomt også true hans egen posisjon og autoritet. Men Terboven behøvde verken å innhente Quislings mening eller støtte i en slik sak. NS-regimet var tidlig klar over at tyskerne ville trekke seg tilbake gjennom Finnmark og gjorde sine forberedelser knyttet til evakuering, men verken Quisling, Jonas Lie eller Johan Lippestad var i nærheten av den sentrale beslutningen om tvangsevakuering og brenning av Finnmark. Lie, Lippestad og andre norske nazifigurer bidro imidlertid i stort monn til å gjøre livet ubehagelig for nordmenn i Troms og Finnmark i høstmånedene 1944.

Krigsforbrytelse

Rettsoppgjøret etter krigen er også i fokus i denne boken. Forfatteren gir en oversiktelig og grei framstilling av norske myndigheters behandling og prioriteringer i straffeprosessene i de første etterkrigsårene. Olsen legger forståelig nok særlig vekt på spørsmålet om ansvar for de dramatiske hendelsene i Finnmark og Nord-Troms. Han har utvilsomt rett i at landssviksakene her fikk prioritet foran tiltaler knyttet til krigsforbrytelser, slik som tvangsmessige deportasjoner og grove ødeleggelser i nord. Han reiser spørsmålet om politiske myndigheter og rettsapparatet kunne gjort mer for å få dømt ansvarlige for krigsforbrytelser i Finnmark. Han er kritisk til myndighetenes rolle, men samtidig skriver han jo også om norske myndigheters forsøk på innspill og ønske om å få general Rendulic utlevert til Norge. Saken gled på en måte ut av hendene på den norske staten, men Per Kr. Olsen kaster iallfall her noen kort opp på bordet for oppfølging.

Ydmykhet

I tillegg til en velskrevet beretning om de dramatiske hendelsen i det nordligste Norge høsten 1944, drar forfatteren i denne boken fram en serie problemstillinger som han mener ikke er blitt belyst tidligere. Det må han absolutt få lov til. Jeg skulle imidlertid ønske at Per Kr. Olsen, i likhet med en del andre forfattere av dokumentarlitteratur om andre verdenskrig, i forhåndsannonseringen av sine bøker framstår litt mer ydmyk med tanke på hva som allerede gjennom mange tiår er forsket på, beskrevet og forklart i fag- og dokumentarlitteratur. Det er ikke alt som er like nytt, ukjent og sensasjonelt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse