Annonse
VENNELØS: Altfor mange barn opplever en skolehverdag som ensomme og utenfor, som mobbeoffer og skoletapere. Den historien hører også med når et nytt skoleår starter. Men den er visst vanskelig å få øye på for ordføreren i Tromsø.

De venneløse barna

Det er ingen grunn til å tildekke det faktum at et altfor stort antall barn opplever ensomhet, mobbing, lærevansker og utstøting i Røymos sosialdemokratiske paradisskole.

Disse venneløse barna trenger mer enn noe annet voksne som ser dem. Det er synd og skam at ordføreren ikke med en eneste linje ofrer dem oppmerksomhet.

Tromsø-ordfører Kristin Røymo (Ap) skriver denne uka (i Nordnorsk debatt) så vakkert om den første skoledagens stråleglans. Om det store når et barn på fem-seks år starter på denne vidunderlige reisen som heter utdannelse, et skoleløp som med tiden vil gjøre dem til trygge voksne med kunnskap og kompetanse.

Om skolens sosialisering av de ivrige små, der de lærer å samhandle med andre barn, der de stifter vennskap som kan vare livet ut og der barna blir trygt ivaretatt både sosialt og når det gjelder kunnskapsutvikling.

Hun hyller alle de flinke lærerne og forteller om sin egen skolestart; et minne tegnet med duse og fine fargestifter.

Ordførerens fortelling er historien om det trygge likhetssamfunnet Norge som gir alle sjansen til et trygt, godt og rikt liv. Fortellingen er både vakker og sann.

Den er også ufullstendig, tilslørende og oser av fortielse, på grensen til det provoserende. Med sin ensidige tegning av knallblå himmel og evig solskinn over alle de små som begynner på skolen, kunne den vært klippet rett ut av arkivene til et hvilket som helst propagandaministerium.

For en ordfører som ikke tar innover seg at skolen hun skriver om også produserer et altfor stort antall tapere, er ikke ordfører for dem som trenger henne mest; de aller svakest stilte, de barna som kanskje ikke har så mange fargeblyanter i ranselen når de møter opp på første skoledag.

Nei, da. Det er ingen grunn til å svartmale norsk skole. Men det er heller ingen grunn til å tildekke det faktum at et altfor stort antall barn opplever ensomhet, mobbing, lærevansker og utstøting i Røymos sosialdemokratiske paradisskole.

Disse venneløse barna trenger mer enn noe annet voksne som ser dem. Det er synd og skam at ordføreren ikke med en eneste linje ofrer dem oppmerksomhet i sitt lange, euforiske, rosenrøde innlegg. Røymo ser bare vinnerne.

Er de utstøtte og venneløse barna virkelig så vanskelig å få øye på? La meg hjelpe ordføreren til litt realitetsorientering. Disse eksemplene fra skolehverdagen er hentet fra Si;D-sidene (der barn og unge skriver leserinnlegg) i Aftenposten:

Jente, 16 år. 22. august: «Onkler, bestemødre, bekjente eller hva det måtte være, åpner gjerne samtalen med: «Gleder du deg til å begynne på skolen igjen, da?» Svaret mitt er nei, og ansiktsuttrykkene deres blir målløse. De forventet nemlig et ja. (-) På andre forsøk får jeg høre: «Men gleder du deg ikke til å treffe vennene dine igjen, da?» Problemet er det at jeg ikke har noen venner. Jeg har ingen jeg gleder meg til å se eller prate med. (-)

Jeg gleder meg ikke til å være alene og ensom hele tiden. Jeg gleder meg ikke til å bli dømt for alt jeg gjør. Jeg gleder meg ikke til å bli stirret på hvor enn jeg går. Jeg gleder meg ikke til å bli ekskludert hele skoleåret. Jeg gleder meg ikke til å være den siste som blir valgt i gymmen. Jeg gleder meg ikke til å gjemme meg på do hvert eneste friminutt. Jeg gleder meg ikke til lekser, prøver eller framføringer. Jeg gleder meg ikke til skolen».

Jente, 15 år. 19. august: «Jeg begynner i 10. klasse dette året, og det er blitt tatt en avgjørelse om at vår skole skal bli mobilfri. For et flott og bra tiltak mener mange, men det syntes ikke jeg! Jeg som ikke har noen å være med i friminuttet, har mobilen som en trygghet».

Begge eksemplene er bare fra den siste uka, ordfører Røymo. Disse to jentene hadde også en gang den aller første skoledag, full av forventninger. Men vi, som samfunn, sviktet dem.

Du kan lese mange slike innlegg i løpet av et skoleår. Og det er nok bare et lite mindretall som skriver innlegg til Aftenposten. Hvor mange andre tror du det er der ute? Også her i Tromsø, der du er skoleeieren?

Hadde de ikke fortjent en ordfører som ser også dem ved inngangen til et nytt, vondt skoleår?

Vi har visst om problemene lenge. Debattene har vært mange. Løftene og tiltakene også. Like fullt er frafallet i skolen fortsatt betydelig, mobbingen utbredt og flere og flere barn og unge sliter med psykiske helseproblemer.

Kaster det skygger over den første skoledagen? Ja, det gjør dessverre det. For det er i skolen vi har størst mulighet til å se problemene og også gjøre noe med dem.

Men først må de erkjennes og snakkes høyt om. Det unnlater Tromsø-ordføreren, med sin hang til glansbilder, å gjøre på en dag det virkelig hadde vært relevant å adressere problemet.

Kanskje hadde det kunnet gi noen av dem som sliter et lite håp og. Men dessverre befinner de svakeste og sårbare seg i ordførerens blindsone.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse