Annonse
Adventstiden preges av et stadig større tempo. Vi tar mer og mer etter de amerikanske skikkene. Er vi dårlige til å vente? Julefeiringen kan ikke komme fort nok, skriver Per Oskar Kjølaas. Foto: Torgrim Rath Olsen

Ventetid er nærmest blitt et skjellsord

Adventstiden utfordrer oss, skriver Nordlys-spaltist Per Oskar Kjølaas.

Ventetid er nærmeste pr. definisjon en ubehagelig opplevelse, noe vi ikke regner med i vår travle tid. Det er en uønsket tid mellom to begivenheter. Men ventetid er også en mulighet – til å være sammen med seg selv. Er det noe vi er i ferd med å miste?

Som prest møtte jeg ofte skoleelever til samtale. Tema varierte. Det kunne være det kirkelige året som er annerledes enn kalenderåret. Det kirkelige året begynner ikke 1. januar. Det begynner første søndag i advent. De fire første ukene kalles adventstid og har i kirkens liv vært en forberedelsestid til den store høytiden.

Hvis jeg spurte elevene om hva advent betyr, var svaret ofte: ventetid. Ikke noe dårlig svar. De forbandt adventstid med en lang ventetid. Men advent kommer av det latinske ”adventus Domini”  - Herrens komme.

Elementært, sier du? Ja, men ikke for alle.  

Når jeg tenker på egen barndom, var advent først og fremst ventetid. Jeg var en julefantast, og mine foreldre var mestere i advents- og julestemning. Det kan virke så ukomplisert og idyllisk når vi tenner det første adventslyset. Mange gjør det ennå. Tanken bak tradisjonen var at vi skulle glede oss over ventetiden og skape forventning frem mot jul.

Men rammer ikke dette med ventetid nettopp et ømt punkt i det moderne menneskets hverdag? Er ikke ventetid nesten helt forsvunnet fra hverdagen? Ventetid er nærmest blitt et skjellsord. Vi er blitt dårlige til å vente. Forsinkelser skaper ofte overskrifter og irritasjon. Så snart det blir ventetid, effektiviserer vi ventetiden ved å koble oss online og dukke ned i våre skjermer. Vi ser det overalt.

Ventetid er nærmeste pr. definisjon en ubehagelig opplevelse, noe vi ikke regner med i vår travle tid. Det er en uønsket tid mellom to begivenheter. Men ventetid er også en mulighet – til å være sammen med seg selv. Er det noe vi er i ferd med å miste?

Når vi opplever ventetid, føles tiden langsom. Vår tid kjennetegnes av det motsatte. Begivenhetene skjer i en hurtig strøm så vi nesten ikke merker tiden. Tiden går så fort, sier vi. Faren er at begivenhetene kun etterlater seg overfladiske spor i oss. Det må ha skjedd noe med vår forståelse av tid siden vi har problemer med ventetid.

Adventstiden preges av et stadig større tempo. Vi tar mer og mer etter de amerikanske skikkene. Der starter julefeiringen så snart Thanksgiving er over. Hos oss har julemusikken lenge lydt over høytalerne i butikkene. Julekonsertene er allerede begynt eller like før. Prestene er snart i full sving med juleevangeliet i forskjellige sammenhenger.

Ikke et vondt ord om noe av dette. Men er alt dette tegn på at vi er dårlige til å vente? Julefeiringen kan ikke komme fort nok. Styrer den moderne politiske økonomien vår tidsforståelse? Vi kjenner ordtaket ”tid er penger”. Ifølge Karl Marx måles verdien av vår arbeidskraft i forhold til hvor mye av disposisjopnsretten over vår tid vi er villige til å selge. Konsekvensen kan bli at vi opplever å tape penger på å miste tid.

Fliosofen Jean-Jacques Rousseau mente at vi må lære å forspille tid for å vinne tid. Ventetid og pauser har stor betydning for kreativitet og inspirasjon, mente han. Jeg tror Ruosseau er inne på noe eldgammelt og viktig.

Bunner vår tids kamp mot ventetid i en barnslig trang til å effektivisere alt i tilværelsen? På den måten kan vi komme til å overvurdere oss selv. Hvis vi tror at vi kan gå gjennom livet og få oppfylt alt vi tror vi har bruk for, kommer vi til å leve et endeløst rastløst og oppjaget liv.

I stedet utfordrer advent oss til å være helt til stede. Ventetiden er ikke bare en mulighet til å være sammen med seg selv, men også med dem vi har rundt oss. Våre nærmeste, tiggeren i Storgata, dem jeg møter hver dag, de emsomme, dem som sliter. Adventstiden utfordrer oss til å bremse og vente på andre.

Dette er ikke noe forsøk på å idyllisere adventstiden. Det nytter ikke, for i vår verden og i Bibelens adventstekster er det mye antiidyll og mange mislyder. Heller ikke er det et forsøk på å moralisere i adventsræset. Mange synes det er tungt å være menneske i adventstiden, og jeg vil ikke legge byrder på noen. For jeg som skriver dette, strever like mye som alle andre og er et barn av vår tid.

Men ett ønske har jeg til deg, kjære leser: At du vil tenne ditt adventslys mitt i jag og travelhet, i mørke og kulde. Ha en god adventstid!

Per Oskar Kjølaas er spaltist i Nordlys.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse