Annonse

Verden kan vi ikke redde, men -

I september 1962 fikk marinbiologen Rachel Carson utgitt boken Silent Spring (som Tiden Forlag ga tittelen Den tause våren på norsk). I dette verket viser Carson hvordan de industrielle midlene som ble utviklet i krigene i årene 1914-1945, var videreutviklet til en ny industriell krig, nå mot naturen. 

Det er ingen utsikt til noe globalt forpliktende samarbeid om å løse problemene på verdensbasis. Skyld på Trump, på Kina, men det vil alltid være land og ledere som forhindrer "forpliktende globalt samarbeid for å kutte klimautslipp og for å ta vare på naturmangfoldet".

Carson innleder Den tause våren med en skremmende fiksjon - A Fable for Tomorrow. Idyllisk natur og miljø i og omkring en fiktiv småby i USA forvandles med ett til et goldt og giftig livsmiljø for alle levende organismer.

Fiksjonsgrepet til Carson er å konsentrere flere reelle miljøødeleggelser samtidig til ett lokalmiljø. I virkeligheten er det ikke slik, skriver Carson, i virkeligheten opptrer ikke konsekvensene av menneskets krigføring mot naturen i slik konsentrert form.

I virkeligheten viser de seg tilsynelatende tilfeldig, spredt i tid og rom, for oss. Likevel er de alle reelt til stede samtidig på en fysisk avgrenset planet som er underlagt menneskenes hensynsløse herredømme.

Og det er hovedpoenget til Rachel Carson: Natur- og miljøkatastrofene er her, men vi griper og begriper dem ikke med nødvendig alvor i den uoverskuelige helheten “Jorden”.

A Fable for Tomorrow som for lengst er blitt virkelighet

Silent Spring innvarslet begynnelsen på en verdensomspennende oppvåkning om alarmerende økologiske problemstillinger. 60 år er snart gått, og for jordens økologiske systemer er alt blitt verre, totalt sett.

Dette “totalt sett” er et nøkkelbegrep, for i dette ligger det også en forblindelse når natur- og miljøproblemene abstraheres til et verden-nivå og skal løses globalt – av alle: “Vi trenger et forpliktende globalt samarbeid for å kutte klimautslipp og for å ta vare på naturmangfoldet”. “En bærekraftig verden er mulig - det er opp til oss alle å skape den.”

Det siste sitatet er fra UiT-rektor Anne Husebekks innlegg “UiT tar ansvar for å gå foran” i Nordnorsk debatt 13. august i år. Disse “oss alle” som Husebekk viser til, er imidlertid ikke verdensborgere som kan velge en verdensforsamling med makt og myndighet til å gjøre det vi vet må gjøres.

Og hvorfor skal samfunnet forresten bruke millioner av skattekroner på å utdanne biologer som beskriver og forutser hva som vil skje med natur og miljø, når politikerne likevel ikke vil lytte til dem, spør Carson lakonisk i Silent Spring (s. 28).

Den globale krisen treffer lokalt, og vi må handle deretter

En av de mange biologene som de politiske makthaverne ikke har villet høre på, er Hartvig Sætra. Han var en standhaftig pådriver for bevissthet om presset på jordens økosystemer. Han så tre mulige utganger for de konsumdrevne vekstsamfunnene: Katastrofen, der vi tvinges til å innrette oss på å leve under de primitive vilkårene som naturkatastrofene dikterer.

Overlevelse, der vi klarer å bremse og redusere de presserende endringene i livsmiljøet, men til stadighet vil bli utfordret av nye som følge av at vi ikke gjør de nødvendige endringene i vår måte å leve på.

Det tredje alternativet er likevekt, der vi etterlever vår innsikt i prinsippene om økologisk balanse, kretsløpsøkonomi og rettferdig fordeling av ressurser. Det kan vi imidlertid bare glemme ut fra de økonomiske og politiske systemene som regjerer verden i dag.

Den økologiske klokken til Rolf Seljelid må ha stoppet i så måte, når han i Nordnorsk debatt 18. august hevder at klokken er kvart på 12 på jorden. Det har den vel vært siden jeg ble født, i 1962, samme år som Silent Spring kom ut?

Det er overlevelse det står om i det 21. århundret, og her bør våre lokale og nasjonale politikere sette alle kluter til. Lokalsamfunn må mobiliseres og rustes med kunnskap, teknologi og økonomi til å sikre akuttberedskap, rent vann, sunn mat, trygge hjem, pålitelige energi- og kommunikasjonssystemer samt rettferdige helsetjenester og utdanningstilbud også i naturkatastrofenes tidsalder.

Verden kan vi ikke redde med den makt og de midler vi rår over

Det er ingen utsikt til noe globalt forpliktende samarbeid om å løse problemene på verdensbasis. Skyld på Trump, på Kina, men det vil alltid være land og ledere som forhindrer “forpliktende globalt samarbeid for å kutte klimautslipp og for å ta vare på naturmangfoldet”.

På verdensbasis er alle uansett styrt og drevet av kapitalistiske markedskrefter som ut fra sitt materielle og ideologiske grunnlag er helt ute av stand til å handle til beste for natur og miljø. En slik handlemåte ville være ødeleggende for en global, konsumdrevet kapitalisme som er basert på at naturressurser skal være gratis å utvinne og utnytte.

Verden kan vi derfor ikke redde, uansett hvor sterk trangen til dette skulle brenne i idealistiske sinn. Men vi kan tilskynde politiske handlinger som er rettet mot å sikre befolkningen, naturen og de begrensede ressursene vi har i Norges mange lokalsamfunn mot kommende katastrofer.

Eller med en katastrofemetafor: Vi må ha vår egen redningsvest på for å kunne redde andre.     

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse