Annonse
Kanskje får vi en ny flaggdag i mai som markerer gjenåpningen. Som minner oss på perioden vi nullstilte oss og fikk muligheten til å ta et skritt tilbake for å se hvor var på vei hen, skriver Sture Pedersen (Foto: Colourbox / Bø kommune)

Verden må se til bygda for å takle krisa. Kanskje var det ikke så lurt at alt var stort.

Kjære bøfjerdinger, vesterålinger, nordlendinger, landsmenn og medmennesker. Kjære konge, regjering og fedreland.

Ja, jeg er høyremann, og vi blå elsker også naturen. Å rett og slett begynne å tenke på naturens premisser tror jeg er kjernen i å komme seg videre i pandemien.

Mai er en måned som er breddfull av flaggdager. “Hva er det vi flagger for i dag, egentlig?” er det kanskje noen av de minste som spør seg når de er på vei til skolen eller barnehagen. Kanskje er det noen voksne også som spør seg det samme.

Vi som ikke har kjent det på kroppen, må minne oss selv på hva vi feirer, og vi må fortelle det til våre barn og barnebarn. I år heiser vi flagget for å feire 75 år med fred. En mannsalder med frihet. En epoke der vi har utforsket mulighetsrommet og stadig definerer nye måter å være menneske på.

En tidsalder der vi har gått på månen. Vi har kurert sykdommer. Vi har fått roboter som støvsuger gulvet og droner som kan ta risikoen ingen vil ta. Vi har gjort enorm framgang. Frihet til å utvikle oss, være individer, utvikle potensialet vårt og gjøre som de sier i realityseriene: Være 110 prosent oss selv. Vi har utvidet horisonten vår fra nærmiljøet og naboene, til hele kloden. Vi har profittert, vokst, bygget og digitalisert. Vi har også skapt ubalanse, forskjeller og avstand.

Kong Harald fortalte i talen på frigjøringsdagen 8. mai i år om Carl Johan Oftedahl som ble holdt i fangenskap og henrettet av tyskerne på Flatnermoen i desember 1941. Den siste kvelden han Carl levde, var det én ting han ville formidle til dem som ble igjen: “Hils våre landsmenn og si de må bygge Norge i kjærlighet”.

I distrikts-Norge har mange mennesker gjort nettopp dét. De har bygget opp sine livsverk med kjærlighet til nærmiljøet og respekt for naturen og hverandre. Små og mellomstore familiebedrifter som har overlevd i generasjoner kjemper nå med nebb og klør for å berge livsverket. I distriktene er vi vant til motvind og dårlige premisser. Vi er vant til å klare oss mer til tross for enn på grunn av. Det gjør oss rustet til å møte kriser og motgang. Gi oss karrig jord, og vi skal blomstre.

Jeg tror verden må se til bygda for å takle krisa. Kanskje var det ikke så lurt at alt var stort. Kanskje var det ikke så lurt å konsentrere menneskene og tjenestene til en plass? Kanskje var det ikke så lurt å fjerne mennesket fra naturen, og ramme det inn i asfalt, glass og betong? Det er en styrke at hele landet er i bruk, store og små samfunn, som gir oss muligheter til å skape lokalprodusert mat og spennende arbeidsplasser. Der man ikke lever så oppå hverandre at man gir grobunn for ødeleggende krefter som aldri ville oppstått i møte med den biologiske bufferen som finnes i naturen.

Ja, jeg er høyremann, og vi blå elsker også naturen. Å rett og slett begynne å tenke på naturens premisser tror jeg er kjernen i å komme seg videre i pandemien. Verdens ledere har et ansvar for å heve seg over både partipolitikk, strategi og egen posisjon for å se det store bildet.

Kanskje får vi en ny flaggdag i mai som markerer gjenåpningen. Som minner oss på perioden vi nullstilte oss og fikk muligheten til å ta et skritt tilbake for å se hvor var på vei hen. Vi har levende tidsvitner som kan fortelle om frigjøringsdagen for 75 år siden. Kanskje kommer dagens ungdom til å sitte med sine barnebarn og fortelle om hvordan vi overvant den usynlige fienden som sto på dørstokken. Da de skjønte at de virkelig trengte andre mennesker. At det var dagen som knyttet dem tettere til dem de var glade i, som fikk fram det beste i dem. Dagen de ble en del av noe større enn seg selv. At de forsto at de var avhengige av andre, og de andre av dem. Dagen de ble pålagt nye begrensninger som satte hele deres grenseløse tilværelse i perspektiv.

Dagene har endret karakter siden de omveltende ukene i mars. Vi lever i en global trussel, samtidig som hverdagen handler mye mer om det som skjer i nuet, i rommet du befinner deg i, om det mennesket du er så heldig å ha foran deg. Savnet etter medmenneskene våre har vært en kraftig påminnelse. Det handler om det de synger om på aldershjemmet: De nære ting, som jeg og flere med meg nok har hørt en bestefar eller onkel rive i med i sofakroken. Kanskje er slik samsang i heimen avleggs, men generasjonen som overlevde krigen, og var opptatt av de nære ting, har mye å lære oss i denne tiden.

Gradvis åpner vi landet igjen, men vi vet ennå ikke hva de neste månedene bringer. Det vi vet, er at det som bodde i våre besteforeldre, også bor i oss. Vi vet at sammen kan vi klare å bekjempe denne fienden, som ikke peker på oss med geværer, men truer med å okkupere oss om vi utveksler handtrykk eller klemmer.

Kjære alle sammen. Gratulerer med dagen på søndag. La oss være flinke til å sette ord på det vi opplever, flinke til å ha omsorg for hverandre, og flinke til å prioritere hva som er viktig. Med de beste ønsker for 17. mai og fremtiden,

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse