I det siste har vi sett at også europeiske demokratier dreier mot høyre. Og at De forente nasjoner (FN) som bolverk mot krig og vold og vanstyre har fått svekket respekt, skriver Arnt Ryvold.

Verdenssamfunnet trenger et demokrati-charter

Demokratiet er truet. Det høres og skrives stadig oftere. Det gjør inntrykk i ett av verdens mest velutvikla demokratier, hvor vi knapt kan forestille oss at folkestyret noen gang kan være i fare.

Blant faresignaler nevnes høyre-ekstremisme, populisme, nasjonalisme, konspirasjonsteorier, hatretorikk og udemokratisk praksis – også i land som kaller seg demokratier. Men størst risiko for menneskeheten ligger i det store antall autoritære regimer som fortsatt finnes og stadig får tilfang av antidemokratiske holdninger. De finnes i altfor mange versjoner med undertrykkende regimer og ledere, som stadig utspiller seg for åpen scene. I det siste har vi sett at også europeiske demokratier dreier mot høyre. Og at De forente nasjoner (FN) som bolverk mot krig og vold og vanstyre har fått svekket respekt.

FN har som organisasjon uttalt at demokrati er i samsvar med organisasjonens verdier. Men det er påfallende at ‘demokrati’ ikke er nevnt i FN-pakten. Hvert år har vi rett nok en egen FN-dag for demokratiet. Men med de urovekkende signaler om trusler mot demokrati som styreform, mener jeg det nå kan være tid for å lage en egen FNs demokratierklæring, etter mønster av FNs menneskerettighetserklæring. Et nytt Magna Carta Democratia - et demokratisk charter En slik eklæring må ha fokus på at styreform er en kritisk viktig forutsetning for å bevare og utbre demokratiet.

I disse dager er FNs menneskerettighetserklæring 70 år, vedtatt 10. desember 1948. Den er en mønstergyldig erklæring internasjonalt for ‘human rights’, menneskets rettigheter. Til personlig frihet og likeverd og frihet fra undertrykkelse, vold og tortur. Selv om Menneskerettserklæringen er et juridisk dokument, var den nok også ment å bane vei for utbredelse av demokrati, men har ikke lyktes helt i det.

Autoritære makthavere som bremsekloss for demokrati

I store deler av verden hadde og har demokratisk tenkning svak tradisjon og har stedvis liten utbredelse, forståelig nok. Autoritære holdninger og maktbruk er velkjent tankegods for mennesker helt fra barnsben av, også i familier, og kan derfor leve videre i folks mentalitet som et uunngåelig onde.

Noen av oss mennesker er i tillegg født med egosentrerte, psykopatiske personlighetstrekk som ofte viser evne til å søke makt og inflytelse, som de ofte oppnår. Når så i tillegg den allmennmenneskelige tilbøyelighet til å prioritere sine egne interesser også finnes i folket, dannes det fort nettverk som skaper vilkår for enkeltpersoner og grupper å karre til seg. Slik oppstår korrupsjon, og med autoritære fyrstekandidater som gjerne vil berike seg, skapes fort massiv personlig rikdom, gjerne ved hjelp av politistatsmetoder, i kombinasjon med profittrik handel med narkotika og verdifulle naturressurser.

Effekten er undertrykkelse av eget folk, ofte også med tortur og avretting av regimekritikere. (Ref. Saudi-Arabia og Kashoggi.) Og slik opprettholdes og videreføres antidemokratiske regimer, lønnsomme for de få, fornedrende for de fattige og tilintetgjørende for de som søker sannhet, demokrati og avslører løgn.

Autoritære ledere og deres styreform som personlig pengebinge og maktbastion, må problematiseres som menneskefiendtlig og uverdig praksis i strid med rettigheter og fredsarbeid. I dette perspektiv er det problematisk at verdenssamfunnet i så sterk grad praktisrerer statssuverenitetsprinsippet - å ikke bry seg om andre lands indre anliggender. Det er en gave til autoritære ledere. Men makt og personlig rikdom er en menneskehetens forbannelse som må adresseres alle. Deres praksis må isteden kunne avdekkes og svekkes a) gjennom informasjonskapanjer for synliggjøring av demokratiet som autoritære regimers rake motsetning b) gjennom internasjonal fordømmelse og omdømmetap for de enevoldige. Det må være en etisk forpliktelse. Men ha ingen illusjoner om at autoritære ledere og deres regimer vil hilse en slik demokratioffensiv velkommen.

FN og EUs internasjonale rolle

Det beste organ for å etablere og forvalte et demokrati-charter vil etter min mening være FNs organ Menneskerettighetsrådet, sprunget ut av Menneskerettighetserklæringen. Den har en velegnet form som kan tilpasses demokratierklæringen. En sterk støttespiller for FN-rådet må være Europarådet (Den Europeiske Unions Det Europeiske Råd (DER). I tillegg kan internasjonale hjelpeorganisasjoner med høy aksept, som norske FN-sambandet, Røde kors og tilsvarende i andre nasjoner, som Amnesty International, bidra til spredning av demokrati-charteret som et fredsbevarende tiltak. Disse instanser har i likhet med FN solid innsikt i autoritære regimers adferd.

Menneskerettighetsrådet gjennomgår selv menneskerettighetssituasjonen i alle land i verden. 48 land blir vurdert hvert år, og det skal gå fire år mellom hver gang et land blir vurdert. Denne ordningen kalles «Universal Periodic Review» (UPR) og kan med fordel utvides til nasjoners demokratiske habitus. En grunntanke må være at alle mennesker har rett til å vite hvilken styreform som kvalifisert og autoritativt anses som den beste for mennesket. Da trengs fokus både på demokratiet og de udemokratiske som ofte skjuler seg som skinn-demokratier.

Charteret må være i en kortfattet og poengtert versjon, med klare kjennetegn på notorisk velfungerende demokratier. Gjerne i form av et verdenskart med demokratiske land, merket med grønn farge. Det er neppe hensiktsmessig å navngi ikke-demokratiske nasjoner, men alle land må markeres med en annen kulør enn de demokratiske. Trolig kan et slikt verdenskart med store tabula-rasa-områder, med sporadiske demokratigrønne spotter, gjøre større inntrykk enn mange ord.

Minimumskrav til velutvikla demokratier må forslagsvis være stemmerett for alle i frie valg (kontrollerbart), representativt folkestyre basert på personlig frihet og likeverd, retssikkerhet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet, rettssikkerhet og frihet fra undertrykkelse, vold og tortur.

Pedagogikk og politikk i skjønnsom forening

Det første mål for spredning av demokrati må være å sette undertrykte i stand til å hevde sine rettigheter for å kunne frigjøre seg til trygge rammer for liv og virke. Det må være et humant, globalt kunnskapsløft. Og kunnskapen må formidles i en forent kombinasjon av pedagogikk og politikk, med 1) pensumtimer basert på demokratierklæringen og 2) benyttes fra grunnskolens siste år og senere læreverk.

At nåværende regimer har vist evne til å stenge skoler, må ikke få stoppe verden. Men nei, det blir ikke lett. Det må skje gradvis. Det vil ta tid. For volds- og terrorregimer fratrer ikke frivillig. Og udemokratiske ledere lar seg ikke misjoneres til plutselig demokrat. Derfor må trolig strategien
være de små skritts metode. FNs rolle må være aktiv aktør som tilrettelegger for å lære og opplyse alle folk til å kjenne og hevde sine rettigheter. Så den enkelte velinformert kan velge å stemme inn kandidater med minst mulig udemokratisk motvilje.

I møte med ikke-demokratisk motstand ligger det sterkeste nyhåp i vår vidspredte mediehverdag, med mobilen i lomma og sosiale medier som gjør det mulig å bryte informasjonsblokader fra enevoldsmakt. Med den allmenne utbredelse som nyteknologi har fått, har selv despoter begrenset mulighet til å holde folket i mentale fengsler fylt av løgn og fake news.

Hvis dette kontinuerlig kombineres med mildt og samordnet internasjonalt politisk press mot vanstyrerne, er det min tro at autoritære murer gradvis vil slå sprekker, opplysningens lys vil slippe inn og de undertrykte sakte men sikkert kan slippe fri.

Nå kan det saktens virke overpretensiøst å lansere en ny plan for en frihetsbasert demokratisk verden fra en liten prikk på nordkloden. Men Norge var en av grunnleggerne av FN og organisasjonens første generalsekretær var Trygve Lie. Så derfor prøver jeg freidig. Å påkalle alle og si – Hallo menneske, hva velger du, demokrati eller diktatur?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse