Annonse
Høyresidens problem ligger først og fremst i den enøyde betraktningsmåten man legger opp til for å forstå hvor og hvordan verdier skapes, skriver Tove Karoline Knutsen. (Foto: Torgrim Rath Olsen)

Verdiskaping med høyrevri

Ingenting ville være mer befriende enn at gamle og oppleste sannheter om verdiskaping, marked og konkurranse nå sto for fall. Men det blir nok ikke med Høyres hjelp, er jeg redd....

Oddvar Nygård har en interessant kommentar i Nordlys 24. juni der han går i rette med den stadig gjentatte påstanden om at verdiskaping skjer i privat sektor, mens offentlig sektor stort sett forbruker de samme verdiene. Nygård peker helt riktig på at dette særlig er et standpunkt høyresiden til stadighet forfekter. Han får raskt svar fra de to Høyre-politikerne Kristin Clemet og Kent Gudmundsen. Det ville være synd å si at de to bidrar til å opplyse debatten. Det er vel snarere det motsatte som skjer. 

Kristin Clemet er en samfunnsdebattant jeg ofte leser med interesse. Men det hun kommer med som tilsvar til Nygård er sørgelig svakt. Clemet nekter kategorisk for at høyresiden mener at verdiskaping kun skjer i privat sektor. Det må hun gjerne gjøre, uten at det blir mer sannferdig den grunn. Det er bare å ta et sveip gjennom Høyres ulike pamfletter og programmer; det skvulper over av forblommende uttalelser om private aktørers enestående evne til å skape verdier. Isolert sett er det selvsagt ikke noe galt i det. Høyresidens problem ligger først og fremst i den enøyde betraktningsmåten man legger opp til for å forstå hvor og hvordan verdier skapes. 

For å underbygge sitt synspunkt bringer Clemet inn begrepet «produktivitetsvekst» og hevder at alt står og faller med det. Men ved å benytte et slikt begrep pådrar hun seg noen alvorlige forklaringsproblemer. Som for eksempel disse: hva slags «produksjon» sikter hun til? Trenger vi uten videre høyere produktivitet overalt, av alle slags tenkelige varer og tjenester - uten unntak? Finnes det ingen begrensinger for «vekst» i en tid der klodens ressurser ser ut til å være presset til det ytterste? Og hva betyr det at vi må ha «produktivitetsvekst» i offentlig sektor? Produktivitetsvekst i demensomsorgen eller i barnevernet? Jeg leser mellom linjene at Kristin Clemet her pusser støv av Høyres gamle, ulykksalige slagord fra 15 år tilbake; «mer igjen for pengene». Det var den gang ingen kioskvelter, for å si det forsiktig. Og det duger heller ikke idag. 

De fleste vil være enig i at det finnes et betydelig forbedringspotensial i offentlig sektor, som det selvsagt også gjør i privat næringsliv. Høyres og Kristin Clemets problem er at man tror at alt kan forstås og fortolkes ut fra en markedslogikk. Derfor argumenterer høyresiden med at alt blir så meget bedre, hvis man bare slipper til private kommersielle krefter i offentlig tjenesteyting, som for eksempel i velferdssektoren. Det er merkelig at Clemet og hennes likesinnede ikke vil lytte til forskning på feltet eller dvele ved den betydelige dokumentasjonen som viser at dette ikke holder vann. Ingenting tyder på at innovasjon og faglig utvikling skjer ved at kommersielle aktører får innpass i de mest sårbare og kompliserte velferdstjenestene - tvert imot. Resultatet er snarere at vi får press på bemanning, lønn og pensjon for at private eiere skal kunne ta ut et overskudd, noe som på sikt vil utfordre kvaliteten på tjenestene. 

Også Høyres stortingsrepresentant Kent Gudmundsen langer ut mot Oddvar Nygård, men bekrefter allerede i sin innledning at Nygård har rett i sin påstand. Gudmundsen hevder nemlig at «offentlig velferd bygger på de private» og overser glatt at det er vi alle, uansett om vi jobber i offentlig eller privat virksomhet, som sørger for vår felles velferd gjennom å betale skatt og avgifter. Kent Gudmundsen tråkker forøvrig skikkelig i salaten når han prøver seg med at oljefondet «utelukkende er bygget på skatt og utbytte fra privat næringsliv». Her trenger Gudmundsen en aldri så liten historieleksjon. Oljefondet er bygget opp av flere kilder; utbytte fra Statoil, nå Equinor, hvor staten eier 67 prosent, inntekter fra direkte statlig eierskap i flere olje-og gassfelter, samt skatt og avgifter fra private aktører som har fått eventyrlige muligheter til fortjeneste gjennom å delta i norsk petroleumsvirksomhet. Det var forøvrig framsynte Arbeiderparti-politikere som allerede i oljealderens tidlige fase insisterte på at de store verdiene som befinner seg under havbunnen like utenfor kysten vår, tilhører folket. Opprettelsen av Statoil og senere oljefondet var en direkte konsekvens av dette.

Høyresidens toneangivende aktører, herunder tankesmien Civita, henger fast i gamle forestillinger om markedets og privatiseringens uovertrufne fortryllelse. Clemet og Gudmundsen burde kanskje lytte til sine partifeller Leif Arne Heløe, Victor Norman og Christine Meyer som alle har kommet med gode argumenter mot den gjengse høyreoppfatningen om at markedstenking og konkurranse er løsningen for offentlig sektor. De to sistnevntes bok «Ikke for å konkurrere» som kom ut i fjor, argumenterer med troverdighet for at offentlig sektors oppdrag må forstås som vesensforskjellig fra privat sektor og derfor må utvikles på andre premisser enn markedets. 

Det kan heller ikke skade om høyrefolk flest tar seg tid til å lese det banebrytende verket «Kapitalen i det 21. århundre» av den franske økonomen Thomas Piketty. Professor Piketty påviser hvordan økonomiske og sosiale utviklingsmønstre de siste tiårene har tatt oss i feil retning, ved at forskjellene øker og rikdom i stadig større grad hoper seg opp på færre hender. Vi er i ferd med å få en slags «formuebasert kapitalisme», der kapitalinntekter i lang større grad enn tidligere overgår inntekt av arbeid, hevder den berømte økonomen. Thomas Piketty tar til orde for en kraftig kursendring gjennom internasjonale politiske beslutninger. Eiendomsretten må ha klare begrensninger og kapitalen må beskattes langt sterkere, mener Piketty. Politikerne må våge å ta tøffere grep for å sikre en mer rettferdig fordeling av makt og ressurser. Bare slik kan vi skape bærekraftige samfunn i balanse, med mindre forskjeller og større muligheter for alle. Eller som den norske økonomen Kalle Moene så slående uttrykker det: - Mange spør om vi har råd til å løfte et stort antall mennesker ut av fattigdom. Men jeg vil snu på flisa og spørre; hvor mange styrtrike rikinger har vi råd til å holde oss med i denne verden? 

Ingenting ville være mer befriende enn at gamle og oppleste sannheter om verdiskaping, marked og konkurranse nå sto for fall. Men det blir nok ikke med Høyres hjelp, er jeg redd….

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse