Annonse

Verdiskaping langs kysten?

Vi er altså i en situasjon der den frie handelen med råstoff bare kan gå en vei – ut fra Norge og inn til Island og Færøyene. Dette setter norsk fiskeindustri i en vanskelig situasjon.

Sild, makrell, lodde, torsk, sei og andre fiskearter har alltid vært en del av grunnlaget for trygge arbeidsplasser langs kysten. Men kampen om råstoffet har i større grad blitt internasjonal, og den norske fiskeindustrien står i fare for å tape. Det skyldes ikke mangel på konkurransekraft, men et handelssystem som er svært ubalansert og krevende sesongtopper. Vi ser også at enkelte norske fiskebåter virker nokså likegyldige til hvor det norske råstoffet blir landet.

Leder i Norsk Villfisk, Sveinung Flem, har i en kronikk nylig slått fast at det er stor verdiskaping i villfisknæringen. Det er vi enige i og stolte av å være en del av. Vi er enig med Flem i at den norskfangede fisken må forvaltes slik at det skapes størst mulig verdier også i bearbeidingsindustrien og for nasjonen Norge, og vi støtter målet om at så mye råstoff som mulig skal tilbys gjennom fri konkurranse i førstehåndsmarkedet.

Formålet med fiskesalgslagsloven er å medvirke til en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av ressursene. Salgslagenes oppdrag er altså ikke bare å øke verdiskapingen og den bedriftsøkonomiske nytten for flåteleddet. Førstehåndsomsetningen må rettes inn mot størst mulig samfunnsøkonomisk nytte. Det er ikke gitt at den største nytten sikres gjennom eksport av råstoff til utenlandske kjøpere.

Sjømat Norge ønsker på ingen måte å verne våre medlemmer mot konkurranse om råstoffet. Vi ber ikke om særordninger som skal sørge for billigere fisk til norsk fiskeindustri. For oss er det imidlertid en ufravikelig forutsetning at konkurransen om råstoffet må foregå på like vilkår.

Den siste uka fisket norske fartøy 13 000 tonn kolmule. Bare 30% ble solgt til Norge. Konkurransen er internasjonal, men på ulike vilkår. Norges Sildesalgslag opphevet for noen år siden regelverket for avsiling av råstoff til fiskemel- og fiskeoljeproduksjon. Det åpner for ulike metoder for avsiling og veiing av råstoffet. Avsilingsarrangementene i Norge og Irland er like, mens Island bruker andre metoder. Dette betyr at konkurransevilkårene for islandsk og norsk industri ikke er like. Audun Maråk i Fiskebåt uttalte i Fiskeribladet den 7. februar at fiskerne erfarer at det er ulike målinger av vekt ved ulike anlegg på Island. Dette forsterker vår usikkerhet for om konkurransen faktisk er rettferdig. 

Fiskemel og fiskeolje er produkter som i stor grad prises globalt, og det er ikke noe som taler for at islendingene skal kunne betale en høyere gjennomsnittspris enn norske fabrikker. Men islandske fabrikker har en stor fordel; gjennom Sildelagets “markedsplass” har de full tilgang til omsetningsinformasjon fra førstehåndshandelen i Norge, og de kan posisjonere sine bud ut fra dette. Samtidig har de trygghet for at egne båter vil sørge for størstedelen av råstoffet. Paradokset er at mens Sildelaget daglig sørger for at islendingene er fullt oppdatert om priser og bud i Norge, så er informasjon fra Island fullstendig fraværende. Vi aner ikke hvordan de islandske fabrikkene priser det meste av sine innkjøp, og norske kjøpere får uansett ikke mulighet til å konkurrere om denne fisken. Dette er veldig langt fra et perfekt marked. Tvert imot viser det et system som svekker konkurransevilkårene for norske kjøpere.

Norge har frihandelsavtaler både med Island og Færøyene. Mens Færøyene har innført et eksportforbud ved lov, sørger eierstrukturene på Island for at all fisken landes hjemme. Vi er altså i en situasjon der den frie handelen med råstoff bare kan gå en vei – ut fra Norge og inn til Island og Færøyene. Dette setter norsk fiskeindustri i en vanskelig situasjon.

Når enkelte norske fiskebåter velvillig byr ut fangst til fabrikker i Irland og Island, sender de et klart signal om at det er likegyldig for rederne om fangsten blir solgt til industrien i Norge, Island eller andre land. Det er for så vidt en ærlig sak, men det er både kortsiktig og nokså langt fra intensjonene i de såkalte “grunnlovene” fiskerne ellers er opptatt av å verne om. En konkurransekraftig norsk fiskeindustri er avgjørende for den norske fiskeflåten, men det krever at industrien gis mulighet til å konkurrere om råstoffet og at konkurransen skjer på like vilkår.

Sjømat Norge er glad for at fiskeriminister Harald Tom Nesvik ønsker å bli husket som fiskeriministeren som hentet råstoff tilbake til Norge, og som skaffet flere arbeidsplasser i Norge. En forutsetning for å lykkes med dette er at det faktisk legges til rette for økt verdiskaping i Norge, ikke på Island. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse