VARSLER: Er det noen som virkelig innbiller seg at det er blitt lettere å stå fram som varsler når varslerne i denne saken opplever grov bagatellisering av sine opplevelser og dermed nye krenkelser? Foto: Silje Solstad

Vernet til varslerne

Prisen for å være en varsler har alltid vært høy. Nå ser den dessverre ut til å ha blitt enda høyere.

Det varslerne trenger aller minst nå er krav og forventninger om at de skal ta enda mer ansvar fordi de har opplevd å bli krenket.

Like før jul tok en ung kvinne fra Troms den store belastningen det er å varsle, en belastning vi andre, som ikke har vært i tilsvarende situasjon, vanskelig kan forestille oss rekkevidden av.

Kvinnen skrev godt og utførlig om dette i en kronikk i Aftenposten tidligere denne uka. Om skammen, skyldfølelsen og sviket.

For det var ikke første gang den tidligere AUF-eren har varslet til partiet hun en gang var en del av. Allerede i 2008, etter det hun betegner som uønskede seksuelle tilnærmelser fra daværende statsråd Trond Giske, meldte hun fra. Eller for å bruke kvinnens egne ord: «Hvis ikke dette var å varsle, så vet jeg ikke hva som er det».

Ingenting skjedde. Eller mer presist: Kvinnen opplevde at hun ble sviktet. Stående alene. Varslingen ble feid under teppet.

Derfor valgte hun å holde det for seg selv, da hun året etter på ny opplevde uønskede seksuelle tilnærmelser fra Trond Giske. Hun valgte i stedet å forlate partiet og politikken kort tid etter.

Nå – nesten ti år senere – har hun, til tross for sviket hun opplevde da hun meldte ifra første gang, valgt å varsle om de to episodene fra 2008 og 2009. Denne gangen helt til topps i Arbeiderpartiet.

Så blir kvinnen sviktet på ny. For hva blir hun møtt med når hun, anonymt i Aftenposten, gir en fyldig og sterk beretning om det hun har opplevd og grunnen til at hun tok nytt mot til seg og varslet? Jo, hun blir møtt av et anonymt motvitne i tilsvaret fra Trond Giske, via hans rådgiver Bård Flaarønning.

Motvitnet skal ha vært til stede på nachspielet i 2008, hvor kvinnen fra Troms like i forkant opplevde den uønskede seksuelle tilnærmelsen fra Giske. Det anonyme motvitnet hevder blant annet følgende i en SMS til Giske som blir gjengitt i sin helhet i halen av Aftenposten-kronikken: «Dere kom tilbake med drikke, og jeg oppfattet at det var en god stemning mellom dere, og fikk ikke inntrykk av at noe ubehagelig skal ha skjedd. Jeg er sikker på at jeg hadde merket dette dersom dette var tilfelle».

Det er så uhørt som det kan bli. Én ting er at Aftenposten slipper til en anonym synser, som ikke var til stede da kvinnen opplevde å bli krenket. Langt verre er det at Trond Giske, selv om han er sykmeldt inntil videre, men som tross alt er nest øverste tillitsvalgt i landets største politiske parti, tar i bruk et slikt våpen mot en varsler.

På toppen av det hele kommer nå kravene, eller skal vi si forventningene, om at varslerne skal stå fram med navn og bilde. Ideen er visstnok at det skal styrke troverdigheten til allerede sårbare varslere, og at det skal være mulig å forsvare seg mot mer konkrete personer og episoder.

Er det noen som virkelig innbiller seg at det er blitt lettere å stå fram som varsler når varslerne i denne saken opplever grov bagatellisering av sine opplevelser og dermed nye krenkelser?

Det varslerne trenger aller minst nå er krav og forventninger om at de skal ta enda mer ansvar fordi de har opplevd å bli krenket.

Det vi trenger nå er at presumptivt voksne og ansvarlige, tar sitt ansvar helt reelt. Det gjelder først og fremst Giske og Arbeiderparti-ledelsen. Men det inkluderer også oss i pressen. Vi må gjøre det vi kan for at det skal bli mindre belastende å ta den store belastningen det uansett er å varsle.   

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse