SPRÅKRØKT: Det er nokså lett å røkte vekk både schøtt og skjino med presis bruk av tunga, den er ikke tungnem når det gjelder å drille inn presis uttale. Å ikke rettlede kan også vitne om manglende respekt for barns læreevner, skriver Arnt Ryvold. Foto: Colourbox

Vi som ble født før vi fikk sjæreste

Men for meg handler det om verdier verdt å verne.

Slapp av, det vi hører er bare en språklig endring og ikke en feil, sa språkforskeren da han vekket oss på radio i Nyhetsmorgen denne uka. Og mente foreldre og språklig foresatte bare skulle slapp’a på våre påstander om munnslapphet. La være, var budskapet, å korrigere våre etterkommere på deres aksellererende bortfall av skj-og kj- lyd fra sjeller til tak. Og la dem heller ha sin sjærlighet i fred. Vårt gamle «ikkje» er erstattet av ‘ishe’ med velsignelse fra forskerskapet.

Språklig liberalisme minner det om, et lingvistisk la-det-fare, og ishe til å motarbeide. Motstand er angivelig dømt til å tape, og sånn er det bare, enslags naturlov. Sede for skjede er vår framtid, slik jeg forsto ham – hvilke kjedereaksjoner det kan medføre gjenstår å se. Og at sjærlighet angivelig ikke handler om ung ulærlighet eller ulydighet, bare at skj/kj-lyd er litt vanskelig for unger å artikulere. Og derfor må få lov å sjene på glatta i sin nyspråklige lydsklie av munnslapphet. Kun naturens lov og ikke ulydighet, var budskapet.

Arme oss, vi som i dyp bekymring allerede i Bergen sist på 80-tallet, begynte å tematisere den munndiaretiske utglidning i språket. Men slo oss til ro med at mange mente skolen måtte skjerpe seg, så det årna seg nok. Og på universitetet fikk vi beroligende ord om at språket er i evig endring. Men hvorfor kom skolen aldri på banen, har jeg lenge undret meg over. Og fikk vel svar i NRKs Debatten forrige uke da en annen språkforsker fortalte om sin lærer fra 7. klasse som ba en elev som ikke kunne si kjøtt, komme opp på podiet og måtte gjenta etter lærerens kjøtt-måte. – En slik praksis vil vi ikke ha, konkluderte forskeren sin horror-historie.

Og jeg som trodde det var slikt skolen skulle gjøre, (selv om dagens pedagogikk ville gjort det både mykere og mer effektivt). Men dagens lærerstudenter lærer altså å ikke rette på slike avvik. Jeg finner denne språkliberalismen problematisk, også demokratisk, når f.eks. en NRK-undersøkelse nylig fikk som svar at 80 % av de spurte syntes det var beklagelig at elevene ikke ble korrigert. Og jeg vil belegge det med følgende problematisering.

Når forskeren blir aktør

At språk er organismer i forandring er heller ikke jeg i tvil om og er selv åpen for endring. Men jeg tror språkvitere har hengt seg litt for mye opp i sin egen lære om forandringens lov. Og dermed kan de krysse en problematisk grense mellom nøytral observatør og seg selv som aktør, i en ugyllen «hermeneutisk sirkel» hvor observatøren biter seg selv i halen som aktør, men ofte uten å merke det.

Som språkvitere har de makt (noe de språklig kan skjule ved å agere som rådgivere, jfr Språkrådet). Som å rådgi skoleverk og departement til ishe å rette på forandrende språkpraksis. Og dette forklarer hvorfor skolen ikke har grepet fatt i utglidningen. Den morgenfriske språkforskeren i nevnte morgenradio underbygde sin liberalisme for språklig avvik med å fortelle hvor fantastisk det var å oppleve slik språkendring i praksis. Han sammenlignet det med astronomers euforiske opplevelse av en sjelden solformørkelse.

Å bevare noe for at noe kan bli bevart

Hva da med språkrøkt – språkpleie i praksis? Problemet er at grunnholdningen om at fenomenet språkendring ikke er språkfeil, fort kan ramme og skade verdifulle språktrekk. Som når skolen, som ellers er tuftet på opplysning og opplæring med øvelse og gjentatte øvelser, viker unna for så enkle oppgaver som å «terpe» språkøvelser for eksakt uttale. For det er nokså lett å røkte vekk både schøtt og skjino med presis bruk av tunga, den er ikke tungnem når det gjelder å drille inn presis uttale. Å ikke rettlede kan også vitne om manglende respekt for barns læreevner.

Så hva blir tilbake, når k’en og j’en blir vekk i skjenende sklia? ble språkviteren spurt. – Da blir trolig bare s’en tilbake, var svaret, med referanse til internasjonale språk. Som skeptiker ser jeg nokså utflytende forviklinger av sånt. Ganske sikkert noen sjeder å muntre seg på, om man ikke klarer skille dem fra kjeden. Sjedelig blir det neppe. Men for meg handler det om verdier verdt å verne. Vi er et lite land i en stor verden, med et enestående tallfattig folketall, med blikket mot verden og språkøre på stilk.  Vi suger til oss og aper etter. Å hegne om vår internasjonale a-typiskhet, som har tre internettfornekta «ekstra» bokstaver for å uttrykke våre historiske språklyder æ, ø og å, må da være verneverdig? Dessuten er vi verdensunike i antall dialekter, fylt av konsonanter og vokaler i diftongvakker artikulasjon, som au, ei, øy, aj, oj! I dette perspektiv oppleves det hvislende isje-språket som utspedt, dialektisk diaré. La oss skylle ned dette æsj og holde på den velsigna klare konsonanten K og dens kjærlighetsforhold til J’en.

Distriktsvis distrikts-skvis?

Den språkviterske lydendring begynte i Bergen og Stavanger, som nå har diagnostisk status som «ishe-byer med spredning». I Midt- og Nord-Norge er fenomenet lite utbredt mens Oslo ligger som en demografisk svamp og suger til seg både sjole og sjærester.
Den distiktsvise ujevnhet bekymrer meg adskillig, med ulike landsdeler i ujevn mannjevning mellom nyspråk og tradisjon.

Greit nok med oss gæmliser som livet har sementert med tradisjonsforstoppelse rundt alt som var bedre før. Men fortid og framtid henger sammen, og den sammenhengen bør bevares, for våre barn og for vårt språkfolks framtid. Og når språkviterne vifter med erfaringer fra internasjonale språkforandringer til beroligelse for oss, har de bare fortidens langsomme endringer å vise til. Med vår nyteknologiske mobile og lynkjappe skiftninger fra dag til dag, er dynamikken langt app’ere og kan fort gjøre skade og kort prosess på vårt utsatte språk.

Forunderlig er det også med den påfallende holdningsforskjell mellom norsk språkliberalisme og ditto islandsk puritanisme, der de har forstått sitt enda mindre lands sårbarhet og desto mer vært føre var.

En helt fersk rapport påviser da også at det norske språk med sin verdensberømte vikingtradisjon, er svekket og utsatt for svært rask forandring de siste par tiår. Dette må norske språkvitere ta medansvar for, mener jeg. Og nykilden for den raske språkendring er det engelske språk. Så den varsla s-ifisering av språket vil neppe gi ‘sede’ for skjede, men heller det korthugne, kaldere «cunt». Og vips kan vi være tilbake til en dialektal tilbakeskriving, til «konta» som dette for neden en gang kunne hete på nordnorsk dialekt. Forøvrig etter samme engelske mønster som vi ser i en annen nykonstruksjon i norsk, nemlig det ord-delingsforferdelige forfall som best kan gjengis med den berømmelige salgsannonsen for en prinsessepult: «Prinsesse pult i vinkel.» Fitte fett? Det blir myshe ishe in days ahead.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse