Annonse
Verdens matvareprogram annonseres som vinneren av Nobels Fredspris av Berit Reiss-Andersen, leder av Nobelkomiteen. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB)

Vi feirer fredsprisen nå - mens vi venter på norsk bismak

Det pågår en sniknasjonalisering av vår tenkeevne hvor pluss-fortegn blir endret til minus på bærekraftige ord som nødhjelp, solidaritet, global empati og human politikk.

Blant favoritter til årets fredspris hadde vi våre to: Verdens Matvareprogram (WFP) og Reportere uten grenser (RWB). Vi visste at bare én blant dem kunne få prisen og vi ble selvsagt meget fornøyde da Berit Reiss-Andersen, Nobelkomitéens leder, som vanlig glimrende fremførte begrunnelse og kloke og meningsfylte svar på journalistenes spørsmål. Og vi er overbærende med at sjefen er republikaneren David Beasley som heiet Trump inn i Det hvite hus og bare være takknemlige for at Trump ikke nådde å avvikle matvareprogrammet før Nobelkomiteen gjorde sitt flotte valg.

Egentlig kunne disse to globale stjernene, World Food Programme og Reporters Without Borders fått prisen sammen fordi de så lett kunne rekke hverandre hånden - uten grenser.

Begge står for konkrete, livsviktige handlinger, rett og slett revolusjonerende handlinger, som er med på å forandre verden. Den ene gruppen med håndholdte kameraer og notatblokk for å vekke verdens samvittighet og medansvar for de mest rammede individer, folkegrupper og land, Jemen for eksempel. Den andre med hjullastere over ørkensanden og trailere inn i skuddlinjen, til en befolkning på randen av undergangen, eller i flybårne utslipp fra Hercules-maskiner der hvor ingen kan sette sin fot. Ofte kommer de når politikerne er blitt opplyste og presset til handling av dem med de håndholdte kameraene, som har risikert livet for de glemte tragediene og som har gitt nøden et ansikt, og de kommer når opinionen har krevet at noe blir gjort – under den langsomt voksende globale empati.

Begge grupper har strukket risikostrikken så langt at de har lidd tap av menneskeliv. Særlig gjelder det reporterne i krigsområder. Den ene av dem, WFP, har nå fått fredsprisen, inderlig fortjent for å fremme det viktigste i vår tid, framveksten av den globale empati – at alle har krav på en stat som beskytter dem og nødhjelp fra oss når alt rakner.

Det er på tide at Reporterne Uten Grenser får sitt monument med navnene på dem som ga sitt liv for at vi skulle få bo og leve på en human klode. Og så er de avhengig av oss, faktisk på to fronter. Først at vi støtter og krever av våre regjeringer at de utøver de nødvendige handlingene; med penger og konkrete tiltak. Ikke minst med mat.

Den andre er kampen mot bi-smaken som brer seg, nesten som en pandemi, fra populister på ytre høyre og de indre politiske kamre og bevilgende myndigheter: Norge først, America Great Again, enhver er seg selv nærmest, karakterisering av hjelpere som godhetstyranner, det var uhyggelig hvordan det bet seg fast.Det er kampen mot de krefter som beskriver verdens mest nødlidende i grusomme konsentrasjonsleirer, sultende og frysende med parafinlamper som ovn i teltet under vinteren, som trusselen mot våre barns velferd hvis vi hjelper for mange. På denne bakgrunn er dagens fredsskapende og livgivende fredspris verd å feire globalt.

Vi må vaksinere oss mot den norske bi-smaken som allerede nå blander seg med feiringen av den strålende fredsprisen. Vi må vaksinere oss mot denne bismaken nå når finansdebatten tar fart for alvor etter framleggingen av statsbudsjettet. Igjen kan vi få mediasmitte som gjør at verdens mest nødlidende blir å anse som våre fiender. Det gjelder enten de er kvoteflyktninger som har ventet på et land å bo i gjennom 16 år (i gjennomsnitt) eller de er gjerdet inne i konsentrerte teltleirer på 9. året etter borgerkrigen i Syria. Det pågår en sniknasjonalisering av vår tenkeevne hvor pluss-fortegn blir endret til minus på bærekraftige ord som nødhjelp, solidaritet, global empati og human politikk. Ord som medmenneskelighet og medlidenhet er reservert for de eldste på sykehjemmet. Bruker du dem i en politisk debatt er du allerede blitt en tulling.

Heldigvis er ikke det mentale høstmørket så massivt ennå. Befolkningen som sådan slutter opp om den såkalte uhjelpen, at den i alle fall skal være på høyde med det vi privat spanderer på oss selv når januarsalget begynner. Dessuten står det fram den ene lokale ordføreren etter den andre og sier de har plass til flere nødlidende enn 50. Vi får klamre oss til forestillinger om at den lokale empati viser livstegn. I mellomtiden får de i hvert fall mat fra WFP.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse