Annonse
På noen få måneder har verden klart å bremse klimaødeleggelsene mer enn alt vi har gjort de siste 40 år. Det er altså mulig. Vi kan. (Illustrasjon: Colourbox)

Vi kan!

Flere har kommentert situasjonen og uttalt «det vil vare lenge før vi kommer tilbake til den normale hverdagen…», men spørsmålet er vel om det er dit vi skal?

Hvem hadde vel trodd at det måtte en koronapandemi til for å tenne et håp for kloden og oss alle? Etter uker med restriksjoner, usikkerhet, isolasjon og annerledes hverdager, kan vi nå forsiktig trekke pusten og tenke gjennom hva vi har opplevd og hva vi kan lære av det.

Stilt overfor en usynlig og potensielt dødelig fiende ble vi på rekordrask tid tvunget til å ta stilling til hva som er det viktigste for oss, når alt står på spill. Vi valgte LIVET. Det å overleve. Det valget ble bestemmende for alt vi har gjort etter 12. mars.

Valget har hatt og vil få dyptgripende konsekvenser. Noen er oppløftende, mange er bekymringsfulle. Koronapandemien har gitt oss en sterk opplevelse av fellesskap, noen vil si at vi er i samme båt. Vi er avhengige av hverandre og mine handlinger har konsekvenser for andre, på godt og vondt. Jeg er ikke bare et «jeg», men også en del av et «vi».

Likevel har koronapandemien vist med all tydelighet at selv om vi på sett og vis er i «samme båt» har båten mange dekk med ulik standard. På toppdekket befinner de mest velstående seg. De som til vanlig befinner seg langt fra arbeidet på gølvet, men som nyter respekt for sin rikdom. Flere av verdens rikeste har tjent store penger og mangedoblet sin formue i perioden vi nettopp har lagt bak oss. Det tjener dem ikke til ære i mine og mange andres øyne. Derimot ser vi folk i hele verden komme ut på balkongene, stanse opp i gatene eller kikke ut gjennom vinduene for å klappe, rope eller svinge flaggene for de som befinner seg lenger ned og gjerne nederst i båten: rengjørings- og renovasjonspersonell, lærere, butikkansatte, sjåfører og ikke minst helsepersonell. De er de som fremfor alt fortjener vår respekt. Ingen har så vidt meg bekjent klappet for Jeff Bezos (Amazon), eller Elon Musk (Tesla). Kanskje vil vi i fremtiden tenke annerledes om hvem vi bør respektere og belønne.

Vi i Norge holder også til på toppdekket i båten. Vi lever i et samfunn med jevnt over gode ledere og stor grad av tillit til hverandre. Tiltak som iverksettes respekteres av folk flest. Et godt og omstillingsdyktig helsevesen har bremset pandemien og bidratt til å spare mange liv. I tillegg eier vi en stappfull sparegris som resten av verden knapt har sett maken til. Det gir oss som land og samfunn mulighet til å ri av stormen som vil følge etter pandemien.

For alle tiltak til tross, på verdensbasis har pandemien tatt liv av minst 300 000 mennesker til nå, og flere vil det bli. Selv om den lar seg bremse og etter hvert kulminerer, vil ettervirkningene kunne bli minst like alvorlige og dødelige. Vi ser at fattigdom og ulikhet vokser, familier raseres, frustrasjon og vold øker og verdensøkonomien er i ferd med å kollapse. Vi har prioritert å trygge liv framfor å produsere og handle, skape overskudd, vekst og nyetableringer. Vi har stengt ned arbeidsplasser og transport, vi har forbudt global turisme og sosial aktivitet. Det har fått store konsekvenser for hele verden.

Minst 3 milliarder mennesker er fratatt jobbene sine, permanent eller midlertidig. Mange arbeidsplasser vil forsvinne, lønnsnivået vil gå ned og hele livsgrunnlaget vakle under mange. Kull og oljeproduksjonen er på et lavmål og etterspørselen nærmest null. Boring av nye brønner er utsatt, fly satt på bakken og flyplassutbygging satt på vent. Flere har kommentert situasjonen og uttalt «det vil vare lenge før vi kommer tilbake til den normale hverdagen…», men spørsmålet er vel om det er dit vi skal?

For vi har sett det på satellittbilder og i nyhetssendinger: CO2-utslippene har falt dramatisk, i store deler av verden, for første gang på 30 år kunne innbyggerne i New Dehli puste og se i klar luft. Flytrafikken i Europa har gått ned 90 %. I vannet i Venezias kanaler kan man for første gang på mange år skimte småfisk i dypet, og i utkanten av mange byer fører mindre menneskelig aktivitet til at det dukker opp dyr vi vanligvis ikke ser. Naturen tar litt av territoriet sitt tilbake. Dette er gode nyheter. Det gir håp i møte med den største trusselen vi som mennesker på jorden står overfor: klimaendringene.

Verdens ledere har snakket og snakket, på konferanser og toppmøter i mer enn 40 år, men uten å nå de målene de satte seg. Vi har fortsatt med uverdig import av varer i jakten på lave produksjonskostnader. Vi har tillatt selskaper å rasere naturen i mange deler av verden for økonomisk vinning, og selv har vi bidratt med hyppige flyreiser til eksotiske reisemål. Vi har valgt økonomisk vekst basert på stadig økende forbruk fremfor å redde kloden, vårt felles livsgrunnlag.  

Når koronaen traff oss valgte vi å prioritere liv framfor økonomi. Hvorfor? Fordi det når alt kommer til alt er det som betyr mest for oss. Vi vil leve. Og hva er det vi har savnet mest i disse månedene; å ikke kunne handle annet enn mat og medisiner, å ikke kunne reise utenlands, å ikke kunne være på kino og treningssenter.  Nei, det vi har savnet mest er å ikke kunne møtes med andre. Familien vår, vennene våre, skolekameratene og kollegene. Mennesker, ikke ting. Naturen ble manges tilfluktssted.

På noen få måneder har verden klart å bremse klimaødeleggelsene mer enn alt vi har gjort de siste 40 år. Det er altså mulig. Vi kan.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse