Annonse
Rolf Seljelids bok byr på store og overraskende kontraster mellom en enkel og vakkert beskrevet kjærlighetshistorie og opptattheten av fysikk og naturvitenskap og, mest av alt, av matematikk, skriver Randi Rønning Balsvik om "Vi kom oss aldri til Afrika". (Foto: Nordlys)

Seljelid om kjærlighet og matematikk

“Vi kom oss aldri til Afrika” er tittelen på en bok av Rolf Seljelid, publisert i 2018. Den har ligget lenge på bordet med bøker jeg ønsker å lese. Siden jeg selv har formidlet aspekter av afrikansk historie i min tilmålte tid på universitetet, var min første interesse knyttet til hovedpersonenes ønske om å reise til Afrika. Da dette viste seg å spille en liten rolle i framstillingen, ble boken lagt bort, til nysgjerrigheten igjen ble vekket med tanke på hvordan Nordlys har blitt beriket gjennom det store antall originale og interessante kronikker fra Seljelid, professor i medisin ved UNN i snart et halvt hundre år. De har presentert klare og utfordrende meninger om samfunnsutviklingen og mye annet mellom himmel og jord, til glede for mange og forargelse for noen. Jeg måtte finne ut av hva han ønsket han å formidle gjennom å skrive denne skjønnlitterære romanen?

Boken byr på store og overraskende kontraster mellom en enkel og vakkert beskrevet kjærlighetshistorie og opptattheten av fysikk og naturvitenskap, og mest av alt, av matematikk. Nina, doktorgradskandidat i fysikk møter Arne, tysklærer i videregående skole, også med interesse for Ninas felt og av matematikk. Historien avdekker i mindre porsjoner Ninas bakgrunn fra et strengt læstadiansk miljø i en liten fiktiv fjord i Finnmark, der hennes egen far jager henne bort da hun 17 år gammel blir gravid og får en sønn. Hennes mor føder en gutt med ryggmargsbrokk og blir fortalt at det er straffen fordi hun ikke oppdro sin datter skikkelig. Moren tåler ikke påkjenningen og tar sitt eget liv. Besteforeldrene til Nina er samisktalende.

Nina og Arne blir kjærester, men hun, skadeskutt, forlater Arne da hun blir gravid, og uten å fortelle at han er blitt far, forsvinner hun ut av hans liv, til de møtes igjen i farens begravelse på hennes hjemsted. De kommer sammen igjen og livet videre preges av at Nina får uhelbredelig kreft og dør. Gjennom samtalene mellom Arne og Nina utfolder forfatteren sine kunnskaper, tanker og refleksjoner omkring arbeidene til en rekke navngitte vitenskapsmenn, særlig matematikere, deres verker og problemstillinger. Noen ganger trer forfatteren inn i teksten, blant annet for å hjelpe leseren til å forstå at samtalene dreier seg om det viktigste som har hendt i vitenskapen de siste par hundre årene, særlig de to store teoriene i fysikkvitenskapen, en generell relativitetsteori og kvantefysikken. Begge er basert på genial intuisjon, men er helt avhengig av matematikk for å bli forstått. De handler om det vanvittig store og det ufattelig lille i universet. Forfatteren vil ha det til at samtalene omkring alt dette ikke er mer merkverdig enn å diskutere tolkningen av poesi. Gjennom Arnes høstmørke turer med Ninas sønn, Ole, blir leseren ført inn i beskaffenheten til det enorme verdensrommet.  

Boken er inndelt i mange små kapitler, et par av dem handler om Arnes besøk hos en whiskydrikkende nabo som viser seg å være norskamerikaner med bakgrunn fra Vietnamkrigen, psykisk skadet av «krigens konsentrerte jævelskap», av alle unge soldater han så miste livet, sprengt i filler. Samtalene kom inn på spørsmålet om hva som kom etter døden. Kort tid etter tar krigsveteranen sitt eget liv. Flere kapitler handler om de mange besøkene av en fremmed, en slags predikant, Gabrielsen, som er framstilt i en stil av magisk realisme. Han presenterer seg som en som går rundt og forteller om virkeligheten. Arne slipper han først motvillig inn, og får høre at Gabrielsen er opptatt av hva som holder virkeligheten sammen: Ånden og åndens gjerninger. Det åpner opp for mange samtaler om åndens forbindelse til Gud, om hva Gud er og om han fins, om kirkefedrenes kjennskap til en mektig gudskraft de kalte den hellige ånd og om menneskespråkets og mennesketankens utilstrekkelighet når det gjelder å forstå virkeligheten. Og sannelig, også den merkelige predikanten Gabrielsen er i stand til å diskutere matematikk, som han definerer som en del av Guds språk. Alle de store matematikerne var troende, religiøse mennesker, heter det.

Kanskje er Ninas tro, forfatterens: Noe, en enorm kraft, har skapt universet. Vi kan ikke begripe hva det er. Men det er praktisk å ha et navn på det: Gud.

Bokens tekst driver meg som leser framover, den er spennende, selv om jeg bare begriper samtalenes innhold stykkevis og delt.

Det er fristende å se denne boken i sammenheng med Rolf Seljelids engasjerende og undrende kronikker i Nordlys hver eneste juleaften gjennom mange år. De har pekt på at alle jordens samfunn har hatt en åndelig forankring, at det er fare for en indre degenerasjon i Vesten, en rå materialisme med overbetoning av individets rettigheter på bekostning av individets ansvar, en åndelig nød. De har handlet om begrepet tro og klarlagt kristendommens syn på Jesus som Guds sønn. Selv synes Seljelid å mene at kristendommen er menneskeskapt, inspirert av det største etiske geni som har levd, nemlig Jesus, med enorm betydning for verdenshistorien. Det er grunn til å se fram til hva vi får høre neste juleaften.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse