MØTE: Statsminister Erna Solberg møtte fra v. Eliva Antona Henriksen, Ruth Nordli, Reidun Mellem og Olaf Skogmo etter at de hadde fortalt om tvangsevakuering og brenning høsten 1944. Er møtet et tegtn på større forståelse for dramaet?

Vi kom tett på menneskeskjebner, sorg og slit, slik at vi ble sittende der med en klump i halsen.

Jeg er ikke i tvil om at 70-årsmarkeringen av tvangsevakueringen og brenningen av Nord-Troms og Finnmark var den viktigste.

De viktige historiske markeringene sto i kø. Vi markerte grunnloven i 1814, tvangsevakueringen i nord i 1944 og 25-årsdagen for Berlinmurens fall.Midt oppi alt dette kom 100-årsdagen for utbruddet av første verdenskrig.

Markeringene ble vidt forskjellige. Noen distanserte og offisielle. Andre tett på menneskeskjebner, sorg og slit, slik at vi ble sittende der med en klump i halsen.

Den gamle og såre følelsen av å stå utenfor dukket opp ved 1814-jubileet. Mens grunnlovsmennene kjørte i karjol til Eidsvollsbygningen, hadde våre folk knapt nok startet på sine lange reiser. De hadde ingen sjanse til å nå fram.

Begivenhetene i 1814 er ett av flere eksempler på at hensynet til den ytterste provins kan ofres når nasjonale hensyn tilsier at de politiske prosessene må gå raskt. Det skjedde da, har skjedd senere og vil skje igjen.

Etterpå har noen av oss trøstet oss med at vi likevel var først ute i nord, med å velge de første representanter til Stortinget. Uansett, det var vel ikke bare avstanden i tid, 200 år, som gjorde at 1814-markeringene i år ble oppfattet å være noe på avstand.

Blodbadet som startet 100 år senere hadde rent faktisk stor geografisk avstand. Utbruddet av krig i Europa i 1914 førte i første omgang til panikk. Nordmenn hamstret mat og sprang til banken for å ta ut sparepengene.

Men så roet det seg i det nøytrale, men britiskvennlige, Norge. De krigførende stormaktene handlet fisk i stor stil. Biskopen i Tromsø, Gustav Dietrichson, hevdet i 1917 at fiskerne tjente så godt at det nærmest var overflod i Nord-Norge.

I nord fikk etterdønningene av krigen, revolusjonen i Russland, konkret betydning. Pomorhandelen, som hadde betydd så mye på kysten, stoppet brått.

Denne nærheten til Russland, går som en rød tråd gjennom nordnorsk historie og gjør den spennende å studere.

Da Jernteppet senket seg over Europa, fikk det en 196 kilometer lang utstikker i nord fra furuskogen ved Pasvikelva og ut til de forblåste bjørkene ved Barentshavet.

Her var situasjonen unik. NATO-landet Norge grenset direkte til Sovjetunionen uten bufferland imellom.

I Nordlys har vi i høst fokusert på konsekvensene av dette for Nord-Norge. Landsdelen ble en av de mest militariserte regionene i verden.

Den militære logikken er nå på vei tilbake, etter at vi i en periode pekte på himmelen, hevdet at den var skyfri og at vi ikke hadde fiender.

Jeg er ikke i tvil om at 70-årsmarkeringen av tvangsevakueringen og brenningen av Nord-Troms og Finnmark var den viktigste.

Møtet med tapre kvinner og menn fra Nord-Troms og Finnmark gjorde sterkt inntrykk. NRKs flotte storsatsing «Høsten de mistet alt» gikk i reprise nå i romjula og viser hva en ressurssterk allmennkringkaster kan få til med gode fortellergrep der enkeltmennesker holdes fram som eksempler i det store bildet.

50 000 tvangsevakuerte, 12 000 hus ødelagt, 150 skoler svidd av.

Sammen med andre mediers reportasjer kan  programmet ha ført til en større forståelse for det store dramaet. La oss håpe det viser seg i det nye året.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse