De som ikke turte å stå for støtten til gjerningsmannen i 2011, gjør det åpent nå. De som gjemte seg for rosetogene, for samholdet, for kjærligheten, har bedre kår i dag, skriver Christian Torset.

Vi må aldri glemme

Mange av oss trodde den alt for høye prisen i det minste hadde kjøpt en innsikt om at når én manns hat kunne ødelegge så mye, skulle kjærligheten til alle oss andre bygge et torg der det var plass til hele Norge. Torget er fortsatt ikke ferdig, og noen vil heller diskutere om vi virkelig trenger samhold.

For våre falne kamerater: Ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.

Før vi fikk oversikt over hva som hadde skjedd, var det mange spekulasjoner: en gasseksplosjon? En bil som hadde gått i lufta? Etter hvert ble det klart at det var en villet handling, og straks ble det skumlet om islamister. Det kunne ikke være noe annet! Jeg syntes det var rart, og tenkte at det like godt kunne være en høyre-ekstremist, men hatet på facebook nærmet seg kokepunktet, og la seg ikke før bildene av gjerningsmannen ble lagt ut. Det bør folk huske i dag - hvor lett det var å trekke konklusjonen om at det var “muslimenes feil”.

Vi er i akkurat samme situasjon i dag, det går bare i sakte kino, og de som skylder på muslimer er blitt flere. De som ikke turte å stå for støtten til gjerningsmannen i 2011, gjør det åpent nå. De som gjemte seg for rosetogene, for samholdet, for kjærligheten, har bedre kår i dag. Hatet blomstrer der ute, i det bedet vi hadde satt av til fellesskap.

Ungdommene som ble myrdet, de ansatte i departementet som ble sprengt i filler, det er dem vi skal minnes i dag. Mange av oss trodde den alt for høye prisen i det minste hadde kjøpt en innsikt om at når én manns hat kunne ødelegge så mye, skulle kjærligheten til alle oss andre bygge et torg der det var plass til hele Norge. Torget er fortsatt ikke ferdig, og noen vil heller diskutere om vi virkelig trenger samhold. Om det ikke egentlig er bedre at vi lar hatet slippe til, i ytringsfrihetens navn. Er det ikke sunt for oss å være delt, fragmentert, små sandkorn i stedet for et berg å bygge landet på?

Det er lov å være uenig, men jeg er ikke i tvil: Norge har aldri vært sterkere enn etter 22. juli. Vår instinktive reaksjon mot ulvene var rask, tydelig og sterk. Den styrken ligger der fortsatt, og vi vet nå at når vi samler oss kan vi tåle hva som helst. Det kan trenges, for fremtiden bringer utfordringer. En av de utfordringene er ytre høyres angrep på demokratiet, og vårt sterkeste våpen vil alltid være å ta dem alvorlig. Vi har ikke lov til å la være, vi må aldri glemme!

For våre falne kamerater: Ikke ett minutts stillhet, men et liv i kamp.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse