Annonse

Vi må våge å se

Inga Marte Thorkildsen: For en ting er å akseptere at fremmede gjør slikt. Noe ganske annet er å ta innover seg at vi kanskje kjenner en overgriper.

Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn er et stort folkehelseproblem som vi alle sammen er nødt til å forholde oss til

Det er menneskelig å beskytte seg mot tanken på at barn utsettes for seksuelle overgrep. Men vi er nødt til å ta det innover oss, ellers vil overgrepene fortsette. 

Vi er mange som både er lei oss og sinte for det som har skjedd, og som tenker mye både på barna og deres familier, og på de ansatte i barnehagen. Som forelder med barn i barnehage er det ikke vanskelig å tenke seg hvor katastrofalt dette må være. Ikke bare er barn og foreldre redde for hva overgrepene har gjort med ungene, men mange er nok også redde for hvordan de vil bli tatt imot i nærmiljøet.

Vil man klare å snakke om det? Vil det bli for mye snakk? Vil barna bli mobbet? Vil de bli forstått? Vil barna få et stempel, eller oppleve at de behandles annerledes enn andre barn? Det er nok av barn, søsken og foreldre opp igjennom historien som har opplevd omgivelsenes skam – og skyldpåføring i etterkant av overgrep.

Vi vet at omgivelsenes reaksjoner er minst like viktige som selve overgrepene for hvordan livet blir etterpå for de som er utsatt. Første bud er derfor å plassere ansvar og skyld hos overgriper, og aldri hos barna.

Overgrepene mot barn i barnehagen i Tromsø er et av veldig mange eksempler på hvor viktig det er å tørre å snakke høyt om at seksuelle overgrep skjer, også når det ikke er på dagsorden som nå. Vi vet jo at seksuelle overgrep skjer, i alle kommuner i Norge. I følge forskerne er det til enhver tid i gjennomsnitt 2-3 barn i hver klasse som er utsatt for vold eller seksuelle overgrep fra noen de skulle ha vært trygge hos.

Vi kan derfor ikke velge om vi vil forholde oss til dette eller ikke. Barna fortjener voksne som våger å sette ord på det som skjer. Vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn er et stort folkehelseproblem som vi alle sammen er nødt til å forholde oss til. Hvis ikke, vil vi igjen og igjen oppleve det samme som nå har skjedd i Tromsø: At overgripere får fortsette i årevis, og forgripe seg på svært mange barn, før de blir stanset.  

I boka mi med tittelen ”Du ser det ikke før du tror det”, er et av poengene at vi helst ikke vil tro at overgrep mot barn skjer. I alle fall ikke mot barn vi kjenner, eller fra noen vi kjenner. I stedet leter vi gjerne etter alle andre forklaringer på at barnet oppfører seg rart. Kanskje leter vi etter en diagnose, kanskje legger vi skylda på ”dårlig atferd”, mangel på oppdragelse eller behov for grensesetting.

Rundt omkring i Norge står nå stadig flere barn og unge fram med historiene sine, blant annet i regi av stiftelsen Forandringsfabrikken, hvor jeg også jobber. De ber voksne slutte med å være så opphengt i atferd og diagnoser. Dere må spørre hvorfor, ber de. Gå bak atferden, vær nysgjerrige. Og framfor alt må dere være varme mennesker, vise at dere bryr dere og virkelig tror på barn.

Mange ungdommer forteller at de har fått kallenavn og blitt stemplet. Noen av de altfor snille barna som aldri har klart å si nei, får de største problemene. De reagerte jo ikke, klarte ikke en gang å si at overgriperen skulle stoppe. Men hvorfor skulle vi egentlig kreve det av noen, aller minst av et barn eller en ungdom? Noen av barna som har reagert, har blitt sendt på aggresjonstrening, for å lære seg å temme sinnet sitt.  

Hva som har skjedd i den aktuelle barnehagen i Tromsø, vet vi ikke. Hvorfor ingen har hatt mistanke, vet vi heller ikke. Eller hvordan barna har reagert, om de har trukket seg inn i seg selv, blitt aggressive, uforutsigbare eller på annen måte endret ”atferd”. Vi vet ikke om noen av barna har vært forsøkt utredet av BUP for å finne en årsak til den uforklarlige oppførselen, stillheten, aggresjonen, konsentrasjonsproblemene eller at barnet fortsetter å tisse seg ut eller bæsje på seg lenge etter at det skulle ha vært i stand til å holde seg.

Men vi vet at dette er ganske vanlig atferd hos utsatte barn, og vi vet at også hjelpeapparatet har problemer med å tro at seksuelle overgrep skjer, spesielt mot så små barn. Den siste tida har imidlertid vist at til og med spedbarn er utsatt.

Statistikken viser at 4 av 10 brukere ved landets 22 sentre mot incest og seksuelle overgrep var yngre enn 7 år da overgrepene startet. Så mange som 7 av 10 var yngre enn 12 år gamle. I boka jeg nettopp har gitt ut, stiller jeg selv spørsmålet: ”Orker vi å tenke tanken?” Og det gjør vi vel strengt tatt ikke? Samtidig er det nettopp det som blir barnas store katastrofe – og voksnes også.

Så lenge vi ikke vil tenke den tanken, innse at slikt skjer – og sørge for opplæring av fagfolk og studenter, vil dette skje igjen og igjen og igjen. Ofte er overgriperne unge når det starter. Tenk hvis vi klarte å stoppe dem, se dem, gi dem et behandlingsopplegg og en tilhørighet før det er for seint? I Sverige og i Danmark er behandlingstilbud på plass, dette må vi få til i Norge også.

Jeg mener det er behov for jevnlige barnevernøvelser i barnehager, skoler, på NAV-kontorer og helsestasjoner. Vi må kunne kreve at alle som jobber med barn vet hva de skal gjøre i møte med overgrep, vold og omsorgssvikt. Likevel: Hvert år utdanner vi tusenvis av fagfolk som har lært lite eller ingen ting om temaet. Det er for få som har tilgang til noen å snakke med, tverrfaglige team og veiledning som sikrer at de ikke blir sittende mutters alene med bekymring og ansvar som kan være altfor stort å bære alene.

Denne uka var det 15 år siden to små jenter ble voldtatt og drept i Baneheia i Kristiansand. Moren til den ene av dem, Ada Austegard i Stine Sofies Stiftelse, har advart oss: Ikke tro at overgriperne stort sett er en fremmed. Vit at det stort sett skjer i nære relasjoner, der barna skulle ha vært som tryggest. Og i dette ligger det noe smertelig. For en ting er å akseptere at fremmede gjør slikt. Noe ganske annet er å ta innover seg at vi kanskje kjenner en overgriper. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse