Etter mitt syn mangler vi her nord et møtested hvor de fremste kritikerne av vår historie - slik den presenteres av historikerne ved UiT - slipper til, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en offerplass på fjellet mellom Kvænangen og Alta. Foto: Sametinget

Vi mangler et forum i nord for kritisk historiedebatt

I flere avisinnlegg i avisen Nordlys går førsteamanuensis Ánde Somby til verbalt angrep mot Hellesvik/Sirkka. Uenigheten dreier seg i hovedsak om forståelsen av Finnmarks historie. I sitt første innlegg 15. mai påstår Somby at sannhet, logikk og vanlig folkeskikk er underordnet for Hellesvik/Sirkka. For å underbygge disse svulstige ord kommer Somby med følgende eksempel. «Lyngstua har fått en tvilling cirka 500 km unna. Det åpnes for en mulighet til å hevde at områdene har vært norsk i uminnelige tider». Lyngstua er på moderne kart plassert ytterst på Lyngenshalvøya. Spørsmålet er om vi fra gammelt av finner Lyngstua et annet sted – cirka 500 km mot øst.

Et sitat fra den islandske historiker Tormod Torfæus (1637- 1719) fra Norges Historie, bind 1, s. 232; sier følgende om plasseringen av Lyngstua. «Nord for Tromsø ligger området som vanlig kalles Finnmark, som begynner med øya som er full av fiskere, som heter Loppa, som hollenderne kaller Nordkapen. Deretter bøyer landet mot sør og øst til øya Vardø, og herfra mot sørøst til Karelstranden, rikets yttergrense. Og det blir ikke kalt Finnmark fordi det kun er finner som bor der, men fordi finnene, som de kaller sjøfinner, holder til på strendene innerst i fjordene, og lappene, som de kaller lappefinner, eller fjellfinner, holder til i innlandet og på Kjølen. På alle øyer og nes og landtunger som stikker ut i havet, derimot, bor nordmenn som lever av fiske.

Om Vardø. Bortimot sju mil nord for Finnmarkskysten ligger øya Vardø, som er omgitt av et umåtelig stort hav. Det har et prestegjeld og en festning som kalles Vardøhus. Sørøst for denne , ved øya Lyngstuva, ender Norge, slik det en gang er sagt i den lille bok som er skrevet om landets grenser».

Torfæus plasserer uten tvil Lyngstuapå Fiskerhalvøya/Kola. Riktignok skriver Tormod Titlestad, professor ved Universitetet i Stavanger, i en fotnote: «Denne feilaktige opplysningen har Torfæus fra Friis». At Titlestad trekker Torfæus og dermed historikeren Peder Claussøn Friis' (1545 – 1614) plassering av Lyngstua i tvil er oppsiktsvekkende. Den interesserte leser skal vite at Ole Martin Rønning, hammerfesting som Hellesvik, har funnet fram gamle kart som viser at den eldste plasseringen av Lyngstua er på Fiskerhalvøya  - der Norge ender. Dersom historikere ved UiT, med professor Einar Niemi som den fremst talsperson, kan dokumentere at Friis/Torfæus har feilplassert Lyngstua, må de forklare og legge dette fram for historieinteresserte lesere.

Til de som har interesse for Finnmarks historie sett fra en arkeologisk synsvinkel, viser jeg til to doktoravhandlinger fra UiT..

  • «Den nordlige Jernalder. Kulturminner og funn fra Malangen til Loppa». Roy Anders Nilsen.
  • «Kulturmøte og idetitet på Finnmarkskysten i tidlig historisk tid. Tolkninger  basert på arkeologiske analyser av mangeromstufter». Jørn Erik Hanriksen. 2016.

Begge forfatterne viser med grundig arkeologisk dokumentasjon spor etter nordmenn langs kysten av Finnmark. Spesielt Henriksen skal ha honnør for at han til de grader dokumenterer og tolker de arkeologiske spor av store hustufter omtalt som «mangeromstufte». Slike hustufter finner vi også på Island. Tuftene er uten tvil av norsk opprinnelse. Betryggende er det å se at professorene Bjørnar Olsen og Charlotte Damm har kvalitetssikret Henriksens forskning og tolkning av et omfattende funnmateriale.

Etter mitt syn mangler vi her nord et «møtested/forum» hvor de fremste kritikerne av vår historie, slik den presenteres av historikerne ved UiT, slipper til. Blant de fremste kritikerne her nord av UiTs historieforståelse, og som ytrer seg offentlig med vekt på samfunnsmessige konsekvenser av denne forståelsen, nevner jeg Ole Martin Rønning, Unni Jakobsen, Jarl Hellesvik og Karl-Wilhelm Sirkka. I det nasjonale bildet hører faghistorikere som eier av Finnmark Forlag (www. fnnmarkforlag.no), siv. ark/ historiker Trond Gabrielsen, professor emeritus Ole Jørgen Benedictow (UiO) og Vegar Heitman. Heiman er sedimentærgeolog og besitter spesialkompetanse i å lese skjulte strukturer i bakken, og de viser seg å være omfattende i Vest-Finnmark hvor han bor og jobber.

Ánde Somby oppfattes som en stemme for UiT, og etter mitt syn svekker han, gjennom sine avisinnlegg, juristene og historikernes troverdighet i den nordnorske befolkning. Nordlys og UiT må fremme dialog framfor «drittkastingen» som Ande Somby har gjort til sitt varemerke. Herrene Hellesvik/Sirkka synes å være «hel ved» med knallharde kvister i.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse