Annonse

Ipad i barnehagen? Nei takk!

Aller helst vil jeg at barna bare skal få leke og synge og løpe og spise, og se og bli sett. Og holdt rundt. Jeg driter egentlig i PISA-undersøkelsene, bare barna har det fint.

Teknologi er et viktig hjelpemiddel, men selve livet er fortsatt unplugged. Et godt menneskeliv vil for evig og alltid hvile på noen basale pilarer, hvorav god fysisk og psykisk helse er de viktigste.

I Tromsø kommunestyre har vi hatt en debatt om ipad i barnehagen. Et knapt flertall bestemte til slutt at barn i Tromsøs barnehager skulle prioritere tiden på fysisk aktivitet og trening av sosiale ferdigheter.  Men padpolitikerne gir seg imidlertid ikke - det presses stadig på for å gi toåringene en skjerm.

Jeg kjenner at det koker. Dette er en debatt hvor jeg ikke på noe vis klarer å keep my cool. Jeg blir illsint. Det er jo så fordømt innlysende. Ikke bare unger, men også vi voksne, sitter allerede altfor mye foran skjermen. Vi blir tyngre og latere, asosiale og etterhvert helseløst ulykkelige. Noe er fryktelig galt. Så sier mine motstandere at jeg begraver hodet i sanden, den digitale verden er kommet for å bli, ungene skal bare bruke padene til pedagogiske ting, som å “dokumentere skogsturen de har vært på, og lære seg nettvett”…

Jeg er aldeles ingen struts. Jeg er et fyrtårn. Jeg er helt sikker på jeg er både ultramoderne og framsynt når jeg tar til orde for at padene kan vente til de begynner på skolen. Om kort tid vil pendelen svinge grusomt tilbake og treffe padfolket midt i panna - for vi vil komme til å se hvilken skade inaktivitet og asosial atferd påfører oss både på individ- og samfunnsnivå. Og det kommer til å være like naturlig å holde toåringer padfrie som det er å holde dem unna lakrissigaretter. Vent og se.

De prøver seg med yrkesargumentet: “De skal jo arbeide digitalt, det vil være bra å starte tidlig” (og det er kanskje da jeg blir mest opptrekt). Yrke, digital kompetanse? De er jo barn, for svingende. Små, vakre, rare barn. De skal ikke bidra til BNP. De skal ikke yte noe som helst. De skal bare være barn. Ja, ja, jeg vet at barnehagen har læreplaner og læringsmål. Men la oss få en diskusjon om hva disse egentlig bør være. Aller helst vil jeg at barna bare skal få leke og synge og løpe og spise, og se og bli sett. Og holdt rundt. Jeg driter egentlig i PISA-undersøkelsene, bare barna har det fint.

De prøver seg med hør-nå-her-argumentet: “Digitale hjelpemidler er overalt, barna bruker det hjemme nesten fra fødselen av, å ikke ha det i barnehagen er bakstreversk”. Vel, just my point, digitale verktøy fins nesten overalt, og brukes hele tiden, da bør barnehagen være padfri sone. Jeg har stor tillit til de ansatte i barnehagen, de klarer nok helt greit å lage planer for analoge aktiviteter hvis de bare får lov av utdanningskåte og målorienterte politikere. Det fins 60-70 ulike idretter i Norge. Det fins mange titalls ulike instrument. Den norske sang- og litteraturskatten er utømmelig. Antallet uklatrede trær og ubrente bål er utellelige. Knuter å knyte, båter å borde.

Jeg vet at pader og apper kan gjøre mye bra for barn, og jeg heier på de som lager godt innhold, fordi småbarn kommer til å bruke mye tid foran skjermen, uansett hva vi gjør i barnehagen. Og visst bør teknologi benyttes for de som har særskilte behov. Og klart man kan tenke seg at dette kunne vært gjort på begrenset vis; problemet er bare at vi allerede vet at skjermaktiviteter er sterkt vanedannende, spillavhengighet og inaktivitet er et voldsomt problem over hele den vestlige verden, særlig blant gutter. Da må grensene settes tydelig for de yngste. Sosialt vett er fortsatt viktigere enn nettvett.

Teknologi er et viktig hjelpemiddel, men selve livet er fortsatt unplugged. Et godt menneskeliv vil for evig og alltid hvile på noen basale pilarer, hvorav god fysisk og psykisk helse er de viktigste.

Resten er i grunnen detaljer.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse