Annonse

Vi trenger mer hysteri for god dyrevelferd. Ikke mindre

Forventet nok ble NRK Brennpunkts «Griseindustriens hemmeligheter» umiddelbart diskreditert og tilbakevist med at dette gjelder kun noen få i næringa.

Til tross for den omfattende dokumentasjonen gjennom år, og ved å besøke 13 farmer og fem slakteri, er det jobbet intenst med å etterlate inntrykket om at resten av grisebøndene ikke er som de i dokumentaren. Flere iler til med å berolige oss, for det kan jo ikke stemme at alle er så slemme.

Jeg forstår at man ønsker å tro på en slik forklaring. Det tar oss nemlig den minste motstands vei til kjøttdisken også for denne ukas middagshandling.

Dessuten er det grillsesong.

Men en slik dokumentar bør ikke havne i et for- eller mot-blindspor. Bak volden, holdningene og dyremishandlingen i denne dokumentaren ligger det et system som norske myndigheter er tilrettelegger for. Nortura har også anmeldt en av grisebøndene etter det som kom fram i dokumentaren.

«Hvis det hadde vært noen her nå med skjult kamera, ville jeg mistet retten til å drive med dyr for alltid», sier bonden etter å ha kastrert en ung hanngris med en sløv skalpell. Uten bedøvelse og uten å gi grisen langtidsvirkende smertelindring.

Hadde det vært så vel at det var bare ham det gjeldt.

Men det vet vi ikke. Og det er nettopp problemet.

Det vi vet er at vi ikke vet så mye, for det er liten åpenhet rundt dyreholdet. Vi vet at kontrollmekanismene svikter. Og vi vet at produksjonspresset er så høyt og at prisene i andre enden er så lave, at noen kommer til å lide for det.

Og det er dyrene.

Dokumentaren viser at vi trenger mer innsyn og mer kontroll med matproduksjonen. Vi smykker oss med at dyreholdet er best i Europa. Samtidig spiser vi stadig mer, og krever stadig billigere, kjøttvarer. Hvordan vet vi hva vi spiser? Har det en betydning om dyret du har til middag, har hatt et fint liv? Her har forbrukere makt, ja, forbrukermakt. Til å ville vite.

I fjor forsøkte NRK å få kjendiser til å slakte et lam på TV. Det fikk de ikke. Kjendisene fryktet reaksjonene i etterkant. Kanskje har vi et postindustrielt problem. Med avstanden til maten vi handler i frysedisken, setter vi ikke pris på – eller forstår - det som har tatt mye tid, omsorg og ressurser å få på middagsbordet. Koblingen mellom hva vi spiser og hva vi må ta livet av for å få det på bordet, må bli synligere og mer rettlinjet. Forbrukere må bli mer bevisst på kvalitet.

Dokumentaren seiler inn i vårens debatt om veganere og kjøttetere, Gunhild Stordalen og moralsk indignasjon overfor råd om å kutte ned på kjøttforbruket. Frontene er steile.

For de som ikke vil vike en tomme fra kjøttmiddagen sin, vil ikke denne dokumentaren endre noe. At bransjen bruker midler på å reklamere og forsikre kundene om at deres produkter er steike bra, hjelper heller ikke.

Skjønnmalinga av bransjen har villedet oss som forbrukere for lenge.

Dokumentaren mistenkeliggjør hele næringa. Næringa må derfor gjøre det den kan for å motbevise anklagene. Og det gjøres kun ved åpenhet. Inviter pressen inn. Vær ærlige om utfordringer, om et system som kan gjøre at dyrevelferden slurves med og vær ærlig om forhold dere har sett hos andre.

Vis oss hvordan maten lages. Bare da kan vi med informerte valg «nyte Norge».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse