Annonse
KRISE: Jeg undres på om Bent Høie vet hvordan det føles å sitte på et venterom på legevakta med barnet sitt i armene i timevis, skriver artikkelforfatter. Foto: Torgrim Rath Olsen/Nordlys

«Vi vet kor vi bor»

Vet de hvordan det føles? Vi vet.

Jeg undres på om Bent Høie vet hvordan det føles å sitte på et venterom på legevakta med barnet sitt i armene i timevis.

Et uttrykk som brukes ofte her jeg bor. «Vi vet kor vi bor…» Tygg litt på den. Uttrykket sier nemlig noe om mentaliteten til folket her. Ofte handler det selvsagt om været, når veiene er stengt, når flyene ikke kan lande, når hurtigruta snur, og butikkene begynner å få tomme hyller. Vi vet hvor vi bor, vi har valgt det selv og av den grunn bør vi egentlig ikke klage altfor mye, sier vi til oss selv.

Kystopprør, tvangssammenslåing, ambulansefly.
Leveringsforpliktelser, avgifter, skoleresultater.
Tiltaksordninger, nedskjæringer, fraflytting.
Fornorskingspolitikk, overvåkning, mistro.
Sutring?

Vi er et sammensatt folk på mange måter. New York kalles gjerne «The melting pot», Finnmark kunne hatt den samme betegnelsen. I min bestemors hjem ble det snakket tre språk, jeg er oppvokst med ett. De eldste byggene i fylket er fra slutten av 40-tallet. I mange år var vår nære historie skambelagt og nedsnakket. Mens Gutta på Skauen fikk fortjenestemedaljene kastet etter seg ble partisanene i Finnmark overvåket og mistrodd. Ingen ble dømt for nedbrenning og tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms, men småtyveri i hovedstaden det ble de straffet for. Men det er jo lenge siden nå, på tide å komme seg videre?

Fylket mitt er bygd opp fra brannruiner. 75 år. Vi har kommet langt på den tida. Likevel blir vi sett ned på. Snyltere, en hjelpeløs flokk som lever på trygd. Med sugerør langt ned i statskassa. Vi har dårligst skole, dårligst helse, dårligst det meste ifølge dem som har kunnskap om sånt. Ikke bør vi bli hørt i saker som angår oss. Annenrangs borgere i verdens rikeste land. Vi skulle nok helst bodd et annet sted, det hadde sikkert vært billigere.

Kommunen min er ligger på toppen av landet, så langt unna makt og beslutninger som det er mulig å komme. Bedrifter i kommunen leverer vann- og vindkraft, jordbruksvarer, smolt og fisk. Et ganske anselig bidrag til fellesskapet faktisk. Et friluftsparadis med laksefiske og rypejakt, med midnattsol og nordlys, med kort sommer og lang vinter. Vi vet kor vi bor… Å ja da, og vi ville ikke bodd noe annet sted.

Finnmark er på størrelse med Danmark, det er langt til det meste. Vi har ikke tog, det går sjelden buss og vi har ofte bare tilgang til svindyre flybilletter. Kommunen min innehar en av de mest værutsatte veistrekningene i landet, veien er midlertidig åpen vinterstid, og det finnes ikke omkjøringsmuligheter. Det er vi vant til, å bli værfast er sånt som skjer. Vi tar forhåndsregler der vi kan, legger inn en ekstra reisedag, tjorer søppeldunken godt fast, har ullklær og spade i bilen, og henter ungene på skolen så de ikke skal blåse bort på vei hjem. I hverdagen er det ikke noe problem om været herjer litt, det går alltids over og det er i grunnen litt hyggelig å sitte inne i uværet, så lenge taket holder. Og ja, vi ler når det er snøkaos i hovedstaden. Sorry, vi vet det er alvor for dere, men la oss ha den gleden da.

Vi er gode på reiseplanlegging -plan A, B og C- og slår gjerne flere snøfnugg i en smekk når vi først er ute på tur. Ellers får vi tak i det meste vi trenger her vi bor. Vi klarer oss helt fint faktisk, så lenge vi holder oss friske. Akkurat det, skal jeg innrømme, er litt vanskelig å planlegge. Hvis jeg skal til sykehuset i Kirkenes er det en biltur på omtrent 35 mil, skal jeg til Hammerfest sykehus er veien litt lengre. Over nevnte fjellovergang, og et par til. På tørt sommerføre en tur på 4-5 timer, på vinterstid…tja.

Vi vet kor vi bor og vi klarer oss bra, men noen ganger trenger også vi litt assistanse. I sommer tok Babcock over ambulanseflyene, og avvikene har vært mange siden den gang. Det toppet seg i går, da det ble besluttet å sette halvparten av flyene på bakken på grunn av teknisk feil, HMS er viktig må vite. Det er likevel ikke noe å bekymre seg over ifølge helseministeren, Babcock har levert over 100 % i høst, og en eventuell krise er bare fabrikkert av opposisjonen.

Opposisjonen? Opposisjonen består tydeligvis av x-antall kommuneleger i Finnmark, ja også Mads Gilbert da. Men vi vet jo allerede at han er rød, så akkurat det var vel ingen overraskelse. At alvorlig syke mennesker har ventet i 10-12 timer på hjelp er helt innafor, og ingen har dødd, så dette går jo helt strålende mener Høie. Null stress.

Jeg undres på om Bent Høie vet hvordan det føles å sitte på et venterom på legevakta, med barnet sitt i armene, i timevis. Å ikke vite hva som er galt, hvordan det skal gå, eller når hjelpa kommer. Hvordan det føles å være så fullstendig maktesløs, at man ikke kan hjelpe det kjæreste man har.

Jeg undres på om politikerne har tenkt over hvordan det føles å bli sablet ned av bedrevitere uten kontakt med den virkelige verden.

Hvordan det føles når noen later som de hører, men fortsetter å ignorere.

Hvordan det føles når selve livet er priset gjennom anbud, budsjettall og arroganse.

Vet de hvordan det føles?

Vi vet.

Vi vet kor vi bor, og vi forventer ikke at de skal forstå hva det betyr. Men vi forventer respekt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse