Annonse

Vi er vi.

Jeg tror ikke på muslim/kristen, rik/fattig, nordlending/søring, Bodø/Tromsø. Paris/Beirut. Vi er vi.

Jeg er redd for hvilken verden våre statsledere nå skaper. Hevn og flere drap er ikke løsningen.

Da jeg jobba i Skeiv Ungdom​, kjempa vi for forståelsen av et “vi”. Ikke dere heteroer/oss homoer. Ikke vi kvinner/dere menn, ikke oss lesber/dere homser. Jeg tror fortsatt på nettopp dette: Ikke muslim/kristen, ikke rik/fattig, ikke nordlending/søring, ikke Bodø/Tromsø. Ikke Paris/Beirut.

For verden har forandra seg: Vi reiser verden rundt på jakt etter lykke. Eller: Mangel på jobb tvinger oss til en annen by. Eller: Vi opplever krig og fattigdom, og må flykte. Eller: Vi utsettes for overgrep og søker trygghet andre steder. Verden er mindre enn noengang, vi beveger oss på tvers av grenser. Dette skjer nå - dette har skjedd mange ganger før. I tillegg gir internett mulighet til å holde oss oppdatert på hendelser, snakke sammen med venner og familie verden over. Verden er liten.

Så liten er den for meg, at min nærmeste familie nå er i Makedonia. Det styrka mitt menneskesyn at jeg gifta meg med en makedoner, en balkanmann, med alle de forskjellene våre kulturer har. Når jeg er hos min vidunderlige familie og vennegjeng sørøstover, ser jeg at, javisst, er vi ulike. Vi har ulik økonomi, ulik religion, ulik mat, ulik interiør, ulik språk. Kanskje handler det om at jeg ser at vi, til tross for dette, er skrekkelig like. Overraskende like. Vi er vi.

For vi sørger når noen nær oss dør. Vi bekymrer oss for økonomien. Vi tenker på fremtiden til våre barn og foreldre. Vi gledes over sportslige oppturer for favorittlaget og vi elsker å spise god mat sammen. Vi elsker å klemme hverandre, kjenne at den andre er der, og vi elsker å le. Vi blir skuffet når vi sårer hverandre og vi blir glade når vi opplever suksess på jobben. Hverdagen er kanskje ulik - men samtidig, helt lik.

Så hva med disse forskjellene, skal vi liksom late som at de ikke finns? Møter jeg et menneske bryr jeg meg ikke hvordan det mennesket definerer seg selv - religion, hudfarge, kjønn eller rikdom. Jeg definerer og vurderer ut fra handlingen til mennesket.

Fredag valgte åtte unge menn/gutter å drepe uvitende mennesker, uskyldige personer. Det valget forstår jeg ikke og jeg kommer aldri til å akseptere det. De ansvarlige skal stå til ansvar for sine handlinger. For vi aksepterer ikke slike handliger og hat.

Nå ber jeg til min Gud om at vi skal finne trøst og mening i et fellesskap, ikke hat og hevn. At vi-et skal styrkes, ikke fragmenteres. At vi-et inkluderer alle religioner og ikke-troende. Alle kjønn. Alle seksualiteter og alle økonomiske statuser. At vi skal begynne være nysgjerrige på ulikheter, på uenigheter, at vi skal starte med å akseptere hverandre slik vi er. At vi skal motarbeide handlinger som skaper frykt og terror, uavhengig av hvem som velger handlingene.  

Vi må slutte å dele opp mennesker, og belønne oss hvite, rike, priviligerte og straffe de muslimske, de fattige, de sorte - de andre. Vi må slutte nå. Vi må skape verdige liv for alle. Det skjer ikke nå, hverken i Tromsø, Beirut, Paris eller Gaza. At vi velger å ikke se dette, øker hat og fortvilelse.

Jeg er redd, jeg er kjemperedd. Ikke for bomber eller granater, det slipper jeg være redd for. Jeg er redd for hvilken verden våre statsledere nå skaper. Hevn og flere drap er ikke løsningen.

Vi må endre kurs, og jeg tror på at aksept av ulikhet og respekt for fellesskapet er veien å gå. 

Oss/dem - det må vi fjerne oss fra. Vi er vi. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse