Annonse
Takket være forslag Scheikomiteen ble bykommunen Tromsø slått sammen med landkommunen Tromsøysund og deler av Ullsfjord og Hillesøy. Men å få dette til, var langt fra noen friksjonsfri affære, skriver Eivind Bråstad Jensen. Bildet viser Skulsfjord på Kvaløya i 1969. Foto: Fjellanger Widerøe / Perspektivet Museum

”Vi to vi bor her i Tromsø by, utpå Kvaløy, utpå Kvaløy”

Ordføreren i Tromsøysund, den kjente AP-politikeren Kåre Nordgård, var definitivt ikke den eneste som gikk i mot forslaget om å opprette denne nye storkommunen.

Overskriften er identisk med begynnelsen på ei vise fra Bragerevyen i 1964 – “Gamle tomter”. Det året var Stor- Tromsø eller Storkommunen blitt til virkelighet. Dette inspirerte glade amatører i Bragerevyen til å framføre en sang der to nyslåtte tromsøværinger, som nå var blitt byfolk, der poenget i var å vise at det var komisk i å framstille et ektepar fra Kvaløya som byfolk. For disse “bonan” kunne selvsagt ikke betraktes som ekte byfolk til tross for at de nå var blitt tromsøværinger. I det samme revynummeret opplyser det nevnte ekteparet fra Kvaløya  at ”i vinterkveldan da driv vi med og øker tallet på folk og fe, utpå Kvaløy, utpå Kvaløy.” 

Det hender at denne drøyt 50 år gamle revyteksten dukker fram fra glemselen når kampen om kommune- og fylkesgrenser er på sitt mest intense. Stor-Tromsø, som ble en velbrukt betegnelse på nyskapningen, var et resultat av Scheikomiteens arbeid. Dens utredninger og framlegg førte i til at Stortinget vedtok å halvere antallet kommuner i Norge. Takket være forslag Scheikomiteen ble bykommunen Tromsø slått sammen med landkommunen Tromsøysund og deler av Ullsfjord og Hillesøy. Men å få dette  til, var langt fra noen friksjonsfri affære. Ordføreren i Tromsøysund, den kjente AP-politikeren Kåre Nordgård, var definitivt ikke den eneste som gikk i mot forslaget om å opprette denne nye storkommunen. 

Men nå har altså i over 50 år tromsøværinger fra så ulike ”bydeler” som Sjursnes og Mortensnes, Finnkroken og Kroken, Larseng og Sommereng, Lakselvbukt og Hansjordnesbukta, Bellvika og Terjevika, Røstbakken og Olderbakken, Larseng og Fagereng, Tulleng og Guleng, vært styrt av samme kommunepolitikere og byråkrater. Og tallet på folk, om ikke på fe, har økt jamt og trutt. 

Små kommunale enheter blir gjerne forsvart med at de er gunstige for lokaldemokratiet fordi det gir større nærhet mellom innbyggere og kommuneledelse. Ut fra ei slik oppfatning må det nødvendigvis bli problematisk for de tromsøværingene som bor lengst unna sentrum å nå fram med og få gjennomslag for sine interesser i et rådhus stinn av sentrumsboende byråkrater og hel- og deltidspolitikere. 

Men selv ikke fra de mest fjerntliggende bygdene, sett fra Tromsø sentrum, som Jøvik og Olderbakken nærmere 10 mil øst for sentrum, eller  Skogvik og Engvik ytterst på Rebbenesøya, som i reisetid befinner seg enda lengre unna Rådhuset, er det, så vidt jeg vet, ikke blitt fremmet krav om løsrivelse fra ”mastodonten” Tromsø. Men i den lille bygda Finnkroken på Reinøya derimot sloss beboerne med nebb og klør for å unngå å bli overført fra Tromsø til Karlsøy. Så uakseptabelt må det åpenbart ha vært for særlig de eldste Finnkroken-beboerne å skulle ende sine dager som karlsøyværinger, at det faktisk  måtte to folkeavstemminger til før det ble flertall for å innlemme Finnkroken i Karlsøy. 

I lys av den intense kampen i Finnmark mot å bli slått sammen med Troms, er det vanskelig å la være å omskrive visa fra Bragerevyens vise slik:   

Vi to vi bor her i Vadsø by,

opp i Finnmark, opp i Finnmark.

Vi vil så gjerne aleine bo og fritt la multer og reinlav gro

opp i Finnmark, opp i Finnmark.

No går vi bare og håper på at staten endelig vil forstå

at det er et fritt Finnmark vi venter på.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse