30-års markeringen av FNs barnekonvensjon handler nærmest om konvensjonens død når det gjelder behandlingen av barn i og etter kriger, skriver artikkelforfatterne. Bildet er fra Aleppo i Syria. Foto: Reuters

Viktig debatt om å hente barna hjem

Aftenposten har satt en viktig debatt skikkelig på dagsordenen med en pamflett av en kronikk av psykologspesialistene Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup, begge sentrale medlemmer av Psykologforeningens Menneskerettighets-utvalg. I klartekst krever forfatterne at vi i anstendighetens navn skal hente hjem barn med norske røtter fra de nedkjempede og havarerte restene av IS, fordi de er barn og fordi foreldrenes fatale valg ikke skal hjemsøkes dem.

Kanskje er den verste skampletten på vår opplyste og siviliserte tidsepoke nettopp at vi ikke maktet å beskytte barn i krig. Etter 30 år med Barnekonvensjonen må vi se i øynene at vi sviktet, svek og sviker barn under de verste forhold; med nåtidige påminninger som Gaza, Syria, Jemen, for bare å nevne de aller verste. Etter vår vurdering er dette så ille og så uanstendig at 30-års markeringen av Barnekonvensjonen nærmest handler om dens død når det gjelder barn i og etter kriger.

På denne bakgrunn hilser vi dagens debatt, inkludert oppfølgingen i NRK og TV2 nylig, mer enn velkommen. Av største betydning blir det at vi ikke lar barneperspektivet drukne i et skred av argumenter om hvor komplisert dette er, hvor selvforskyldt situasjonen er, at de er «tikkende bomber» som bør gå av der de er. og ikke her i vårt hellige land.

Blant de positive utgangspunkt, som også blir nevnt i kronikken, som vi bør gå videre på, er all den kunnskap vi har tilgang på når det gjelder arbeid med barn etter krig, ikke minst rehabiliteringen av barnesoldater hvor Norge og Sverige gjennom UNICEF har spilt en sterk barnepsykologisk rolle, i mange år inspirert av barnepsykologen Lisbeth Palme når hun ledet både UNICEF Sverige og UNICEF internasjonalt. Faktisk var Senter for Krisepsykologi i Bergen, med lederen professor Atle Dyregrov, en spydspiss for bedre hjelp til krigsrammede barn. Ut fra dette arbeidet sprang også organisasjonen Children and War Foundation, Londonbasert, sammen med de fremste britiske fagpersoner som professor William Yule.

Hva er det vi samlet har å by på? Først og fremst rehabilitering og heling av krigstraumer hos barn gjennom verktøy som har fått bred internasjonal anvendelse. Dernest UNICEFs samlede, og faktisk sterkt oppmuntrende erfaringer med rehabilitering og tilbakeføring av barnesoldater selv etter både to og tre års direkte kamperfaring. Vi vil ikke unnlate å nevne Reidar Hjermanns avhandling om dette fra Mosambik og hans artikler og rehabilitering foretatt her i Norge.

Det er faktisk all grunn til å gjøre en vareopptelling på hva vi har å by på, inkludert dyrekjøpte erfaringer fra skudd- og traumeskadde etter Utøya. Det handler om anstendig holdning til de som har opplevd det aller verste, hjemme og ute. Da må ikke de som samler på innvendinger, komplikasjoner, ubehagelige følelser, norgesbeskyttelsen og alt annet, få passivisere oss.

Det er forskjell på krevende anstendighet og lettvint ansvarsfraskrivelse.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse