Vil demokratiet bestå eksamen?

 Det er almen enighet om at klimaforandringen – noen vil si: klimakatastrofen, sammen med forsøplingen og forgiftningen av naturen, samt den stadig økende utryddelse av livsformer i biosfæren, sammenlagt er blitt det største problemet både for Jorden og menneskeheten på lang eller halvlang sikt. Alvorlige, velmenende internasjonale politikere møtes gang på gang for å bli enige om å stoppe den negative utviklingen og definere såkalte klimamål. Men det er liten eller ingen fremgang. Forsøplingen og forgiftningen fortsetter og oppvarmingen av atmosfæren og verdenshavene øker. FN har nylig uttalt at en gjennomsnittlig temperaturøkning på 1,5 grader C er det meste som kan tolereres, allerede en økning på 2 grader vil medføre alvorlige problemer i store deler av verden, uvær, havstigning, oversvømmelser, jordras, og vil – i områder som er bebodd av mange millioner mennesker føre til en sånn grad av ubeboelighet at det utløser migrasjon i mange-millioners skala, politiske opptøyer, krig.

Basert på klimaeksperters analyser, er det internasjonal enighet om at årsaken til temperaturstigningen er menneskeskapt utslipp av unormalt store mengder Co2 gjennom industri, transportsystemer, brenning av olje og gass til oppvarming. Personlig mener jeg at den almene konsensus undervurderer naturlige årsaker til oppvarmingen, at det er en underliggende prosess som vi forstår dårlig og som CO2 og methan forsterker kraftig.Vi kan utvilsomt redusere oppvarmingen, men stoppe den?  Det som er udiskutabelt blant fornuftige folk, er selve oppvarmingen av jordatmosfæren og av verdenshavene.

 Jeg tror dessverre ikke at det er noen sjanse for at vi kan nå 1.5-graders målet innen det tidsrom som politikerne har definert, 2030. Det er nemlig også andre enn fysiske årsaker til at vi neppe kan motvirke temperaturøkninger over 1,5 grader C. La oss ta som utgangspunkt at den globale consensus om Co2 som eneårsak var korrekt. Da måtte vi – for å holde oss under 1,5 grensen – radikalt endre vår industri, legge om all transport og forandre befolkningens levevis. Vi måtte akseptere synkende levestandard, dyrere industriprodukter, mindre reising, mer satsing på lokal produksjon av mat, klær, fôr til dyr, bygningsmaterialer. Er det mulig at Regjering og Parlament i et land som vårt, og tilsvarende i andre land med noenlunde samme politiske system: Europa, USA, Canada, Japan – ville være i stand til å gjennomføre noe sånt? Ikke før katastrofen var et faktum, og ikke før 2030. Fins det noe norsk politisk parti som ville overleve på et sånt program? Kort sagt, har vi et politisk system som vil være i stand til å håndtere de kommende problemer, – enten årsaken til problemene er sånn eller sånn. Det er ikke folkene det står på, det er systemet, de endeløse diskusjonene, uten beslutning.

Demokrati er flertallsstyre med innebygd tendens til kompromisser. Dette fungerer godt under det vi oppfatter som normale forhold, fred, gjensidig respekt, langsom forbedring av livsforholdene for flertallet av befolkningen. Men det ligger også innebygd i styresettet at det kan bli lammet av små konflikter fordi man er nødt til å ha flertall i bestemmende organer. Vi har vi i månedsvis sett på at et parti som i tilslutning ligger rundt 2-3 prosent av landets stemmeberettigede, har kunnet ha avgjørende innflytelse på landets politikk, og nærmest har lammet kreativitet og beslutningsevne.

Hvis de dystre prognosene slår til, så vil vi om noen år befinne oss i en situasjon som ligner på krig. Og ikke en krig av typen Norge 1940-45, hvor noen få satte livet til under to måneders kamphandlinger, enda færre ble drept i en okkupasjonstilstand som varte i fem år, mens nasjonen som helhet hadde det omtrent som før (bortsett fra Finnmark 44-45).  Den krigen som venter oss nu, vil gjelde oss alle og går direkte på vår eksistens. Har vi da et politisk system med en realistisk situasjonsforståelse og en beslutningsevne som er i stand til å beskytte befolkningen langsiktig mot de verste effektene?

Enten årsaken er sånn eller sånn, enten vi kan gjøre litt eller ingenting for å blokkere årsakene, så vil en gjennomsnittlig temperaturøkning på 2-3 grader  over det nuværende som er det sannsynligste – gi store forandringer i våre livsforhold. Ser vi noen tegn til at myndighetene, vårt politiske system, partiene har begynt å arbeide med praktiske tiltak for å mildne VIRKNINGENE? Altså ikke bare snakke om å forebygge forandringene – hvilket jeg tviler på er mulig – men forbygge og beskytte mot virkningene.

Dette gjelder naturligvis ikke bare oss her i Norge, eller i Norden med våre gode tradisjoner når det gjelder samarbeid, men store deler av verden. Når man følger med på hva som ellers foregår under andre himmelstrøk, er det lite sannsynlig at man globalt kan få i stand felles tiltak som muligens kunne resultere i mindre forferdeligheter, eller i alle fall kunne hjelpe folk til å overleve og ha rimelig gode liv. Om 10-15 år?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse