Annonse
DEBATTER: Blogg, Twitter, Facebook og så videre har utvilsomt gjort terskelen lav og porten vid for den som ønsker å ytre seg. Og disse kanalene spiller inn og utvikler den offentlige samtalen raskere enn de litt tregere tradisjonelle medier. Men vi ser også en fremvekst av lukkede eksklusive grupper av meningsfeller der tema kan diskuteres i ro og mak, der det hersker strenge regler for medlemskap og der ingen har tilsvarsrett. Foto: Scanpix

De vil helst bare snakke til dem som er enige med dem: Vennene på sin Facebook-vegg

De skal sees, de skal høres, men de skal ikke delta i offentligheten uten at det skjer på deres premisser.

Hvis det beste argument gjemmer seg i en Facebook-gruppe har vi en utfordring.

Bak sitt tastatur hamrer de løs mot samfunnseliten, media og en eller flere spesifikke diskurser som til enhver tid går.

De er ikke som vanlige folk som kanskje sender et leserinnlegg hvert skuddår. De har meningers mot og meninger er ofte deres jobb. De er mennesker med formidable posisjoner i akademia, politikk og samfunnsliv. De er øyensynlig en del av offentligheten, men vil helst bare snakke til dem som er enige med dem: Vennene på sin Facebook-vegg.

Vil de ikke høres? Jo, det vil de, men de vil at det skal skje på deres premisser. Derfor skriver de på veggen sin, og oppretter grupper der de inviterer likesinnede. Et eksempel er selvsagt mye omtalte «Facebook-Høyre»: Jon Hustad, Kjetil Rolness og andre har lenge kranglet og diskutert i flere lukkede fora som har skapt overskrifter i media – sist ved at Rolness brøt gruppenormen og rapporterte fra innholdet i lukkede grupper. Allerede i 2010 skrev Klassekampen om «Det nye Facebook Høyre?» - en gjeng med innflytelsesrike meningsbærere som kritiserte Islam, støttet Israel og gjorde dette i ro og fred på Facebook.

I vår nærmere sfære har førsteamanuensis ved UiT Norges arktiske universitet, Ande Somby, opprettet diskusjonsgruppen: THUD - Tromsøs Høyst Uoffisielle Debatt-tilsyn.

Gruppa har allerede over 200 medlemmer. Næringslivsfolk, politikere og andre samfunnstopper i Tromsø er blitt medlem. Og det levner ingen tvil: Dette er ikke en gruppe for hvermannsen, men for en elite.

Somby har selv kritisert og diskutert Nordlys sine artikler om Mao-uttalelsene til Jens Ingvald Olsens fra Rødt. Somby tagget redaktører, politikere og kommentatorer i sine innlegg. Men han har ikke tatt steg for å delta i debatten utover sin egen Facebook-vegg etter det jeg kan se.

I gruppa skriver han: «Grunnen til at jeg tok dette initiativet er for det første at jeg er opptatt av debattkulturen som sådan. (…) For det andre tror jeg at en bevissthet rundt debattkulturen er viktig for ethvert system hvor forhandlinger foregår. (…) Denne gruppa er et forsøk på å skape en plattform for at folk fra forskjellige politiske ståsteder skal kunne debattere om debatten.»

Somby er en person med definisjonsmakt i Tromsø. Opprettelsen av en slik Facebook-gruppe må sees som et ønske om å prege samfunnsdebatten, og til syvende og sist påvirke beslutningstakere, spesielt når man henviser til et demokratisk system som forhandler om posisjoner og makt.

Hva er en samfunnsdebatt? Er den medieskapt eller reell? Noen mener selvsagt at den er medieskapt, og at sensuren ligger som en klam hånd over norsk offentlighet i de redaktørstyrte medier.

Blogg, Twitter, Facebook og så videre har utvilsomt gjort terskelen lav og porten vid for den som ønsker å ytre seg. Og disse kanalene spiller inn og utvikler den offentlige samtalen raskere enn de litt tregere tradisjonelle medier. Men vi ser også en fremvekst av lukkede eksklusive grupper av meningsfeller der tema kan diskuteres i ro og mak, der det hersker strenge regler for medlemskap og der ingen har tilsvarsrett.

Selvsagt faller vi i media for fristelsen til å rapportere fra disse digitale kaffeslabberasene. En oppsiktsvekkende Facebook-melding blir ofte gjenstand for en nyhetsartikkel. Men når en løpende dialog – en potensielt demokratisk utviklende samtale – kun blir noen til dels, hvor fruktbar er den?

I et deliberativt demokrati står diskusjonen sentralt når beslutninger skal fattes. Prinsippet er at det beste argument skal vinne. Hvis det beste argument gjemmer seg i en Facebook-gruppe har vi en utfordring. 

Det er selvsagt ikke ulovlig eller mystisk å opprette en debattgruppe på Facebook. Jeg er selv medlem av flere ulike grupper. Facebook er et nyttig verktøy for å dele dine meninger, men kan ikke erstatte et åpent debattmøte, eller å bli publisert på en plattform som har som formål å tjene offentligheten og som redigeres etter publisistiske prinsipper.

Facebook er på sin side mest kjent for å tjene sine investorer i Silicon Valley, og tenker lite på lokaldemokratiet i en liten kommune i Nord-Norge.

Det er derfor grunn til å komme med en oppfordring til personlighetene i samfunnslivet vårt som nå ser ut til å foretrekke sin Facebook-vegg: Delta i åpne fora, hvis dere mener at argumentene er viktige for demokratiet.

Delta der flere enn deres nærmeste venner kan høre dere – og dermed også kan si dere imot.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse