Vindkraft som supplement til vannkraft, kombinert med den ekstra fleksibiliteten til eksport og import som kabler gir, er den beste garantien for forsyningssikkerhet og stabilt lave priser på lang sikt, skriver Kristoffer Rypdal. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Vil veksten i fornybar kraft stagnere?

Det som driver kostnadene ned er en kombinasjon av teknologisk innovasjon, effektiv innkjøpspolitikk, og erfarne og internasjonalt aktive prosjektutviklere. Det er dette vi ser resultatet av på Kvaløya.

Styreleder i Raudfjell vind og Tromsø vind, Mathias Bimberg, korrigerte mange myter om vindkraftprosjektet på Kvaløya i sitt innlegg i Nordlys  9. mars. For første gang får innbyggerne i Tromsø anledning til å se realiseringen av et slikt anlegg i praksis. Jeg skal i alle fall legge sykkel- og skiturene mine de to neste sesongene til Kattfjorden og følge med på prosjektet. Jeg har besøkt flere slike kraftverk i utlandet, men aldri fulgt anleggsperioden på nært hold og i norsk natur. Det skal bli interessant å gjøre opp status når kraftverket står ferdig, både for effekten på lokalt miljø og næringsliv, og for hvilken rolle det vil spille i kraftforsyningen, lokalt og regionalt.

Min  kompetanse er ikke på de tekniske aspektene og lokale miljøeffektene av vindkraft, men jeg har forsket litt på modeller for den globale veksten av de to raskest voksende fornybare energikildene, som er  sol- og vindkraft. Det blir ofte hevdet at vi i Norge har så store vannkraftressurser at vi ikke trenger vindkraft, og samtidig ropes det om at vi ikke må bygge kraftkabler til utlandet fordi dette vil øke strømprisene og svekke konkurransekraften til norsk kraftkrevende industri. Det skal ikke så mye fantasi til for å se at dette er en selvmotsigelse. Vindkraft som supplement til vannkraft, kombinert med den  ekstra fleksibiliteten til eksport og import som kabler gir, er den beste garantien for forsyningssikkerhet og stabilt lave priser på lang sikt.

Det er vanskelig å få vindkraftmotstanderne til å heve blikket litt ut over det lokale og nasjonale, og ta inn over seg  det globale bildet. På verdensbasis er vannkraft fortsatt mye større enn vind og sol, men mens installert kapasitet av vannkraft har doblet seg de siste tretti årene, dobles kapasiteten av vindkraft hvert tredje år og av solkraft hvert andre år. Veksten i sol- og vindkraft er altså eksponentiell med høy vekstrate, og det kan være interessant å se på forsyningseffekten hvis denne trenden fortsetter noen år framover.

Et relevant grunnlag for sammenlikning er det såkalt 450-scenariet til det internasjonale energibyrået (IEA). Dette er et scenario for utviklingen av energiøkonomien som begrenser CO2–konsentrasjonen i atmosfæren til 450 ppm og som gir gode muligheter  for å begrense global oppvarming til to grader. Med fortsatt eksponentiell vekst vil hele verdens behov for elektrisk kraft i år 2040, slik det er beregnet i dette scenariet, være dekket  av sol- og vind allerede i år 2030. Dette virker urealistisk, selv for de mest ivrige teknologioptimistene, og har fått enkelte forskere til å lansere andre vekstmodeller som innebærer en rask utflating, og til  slutt stagnasjon, av veksten. En forskergruppe i Bergen lanserte nylig  en modell som de tilpasset til historiske data for installert kapasitet av sol og vind, og fant at modellen forutsier at kraftproduksjonen fra disse kildene vil stagnere på om lag det dobbelte av dagens produksjon.

Min forskning har påvist feil i  den statistiske metodikken som denne forskergruppen anvender. På grunnlag av eksisterende data er det ikke  mulig å gjøre et rasjonelt valg mellom den eksponentielle og den stagnerende modellen. Det er altså ikke mulig å avgjøre om vi vil få fortsatt eksponentiell eller en stagnerende vekst. Det finns imidlertid flere alternativ, som innebærer fortsatt vekst, men langsommere enn eksponentiell.

Jeg har undersøkt et slikt alternativ, som gir  en veldig god beskrivelse av den historiske veksten fram til i dag. Denne modellens spådommer er at kraftproduksjonen fra sol og vind (som ikke må forveksles med det totale kraftbehovet) som 450-scenariet forutsetter i år 2040, vil være oppnådd allerede rundt år 2030. Mens  den eksponentielle modellen innebærer at konsumet av solkraft vil passere vindkraft og bli dominerende etter år 2030, forutsier min modell at vindkraftkonsumet vil forbli noe større enn solkraft. Dette er optimistiske, men ikke urealistiske, utsikter.

Det er viktig å være klar over at disse forutsigelsene baserer seg på en matematisk analyse av trender og ikke på de underliggende mekanismene for vekst. De må selvsagt understøttes av energiøkonomiske analyser før man kan feste særlig lit til dem. Veksten i fornybar kraftproduksjon i dag skyldes ikke en sterk økning i investeringsvolumet, det har ligget nærmest konstant det siste tiåret, men derimot stadige reduksjoner i kostnader. På global basis ligger nå kostnadene for sol og vind i nedre del av kostnadsspektret for fossil kraftproduksjon i G20-landene. Det som driver kostnadene ned er en kombinasjon av teknologisk innovasjon, effektiv innkjøpspolitikk, og erfarne og internasjonalt aktive prosjektutviklere. Det er dette vi ser resultatet av på Kvaløya.

Det er en grense for kostnadsreduksjoner, men det trenger ikke å bety redusert vekst. Vi har nådd vippepunktet der fornybar kraft blir billigere enn fossilt basert kraft. Dette vil føre til  et skred  av investeringer bort fra fossilt over mot fornybart. Det mest effektive norske myndigheter kan gjøre for å hindre at vi havner bakpå i energirevolusjonen  er å opprette et nøytralt skatteregime som likestiller fossilt og fornybart. Da vil fornybar energi raskt gå av med seieren.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse