Annonse
FYLKESRÅDET: Hvis de lykkes med sine gode intensjoner for storfylket, risikerer de, paradoksalt nok, å undergrave egen målsetting om reversering. Fra venstre: Karin Eriksen (Sp), Kristina Hansen (Ap), leder Bjørn Inge Mo (Ap), Bjarne Rohde (SV) og Anne Toril Eriksen Balto (Sp). Foto: Troms og Finnmark fylkeskommune

Når suksess kan bli ris til egen bak

Hvorfor skal fylkesrådet, som er så inderlig imot sammenslåingen, jobbe for at den nye fylkeskommunen skal lykkes? Da kan det jo bli vanskelig for dem å legge den ned?

Hvorfor skal fylkesrådet, som er så inderlig imot sammenslåingen, jobbe for at den nye fylkeskommunen skal lykkes?

Det mangler verken på store ord eller uttrykt godvilje i tiltredelseserklæringen til det nye fylkesrådet i Troms og Finnmark. Problemet er bare at rådet ser sine gode intensjoner i et sørgelig kort tidsperspektiv. For snart skal sammenslåingen reverseres..

Dessuten er det god grunn til å stille følgende spørsmål: hvorfor henter man fylkesråder hvor bare én av fem har fartstid fra fylkestinget?

De står overfor en helt ny og utfordrende situasjon. Men den eneste med bakgrunn fra fylkestinget er Anne Toril Eriksen Balto (Sp).  Hvordan er det mulig å sette sammen et fylkesråd hvor alle de andre, inkludert fylkesrådslederen, mangler denne kompetansen? Hva er den politiske motivasjonen bak?

Balto er fylkesråd for plan, økonomi og kultur. De andre, Bjarne Rohde (SV), Karin Eriksen (Sp) og Kristina Hansen (Ap) er fylkesråder for henholdsvis utdanning, næring og miljø, og samferdsel. Skipper på brua er Bjørn Inge Mo (Ap). Han er leder for dette avviklingsstyret. Å stake ut kursen for den nye fylkeskommunen er som å legge ut på seilas med et kraftig hinder: Skipet sitter fast i fortøyninga.

Horisonten her er bare fire år. Da skal fylkeskommunen avvikles. Det slås fast i erklæringa, men betydelig lenger ned i prioriteringslista enn det vi har sett tidligere. Det blir ikke uttalt som den viktigste oppgaven for det politiske flertallet, hvilket er bra for oss som bor her.

Troms og Finnmark skal bli et av landets fremste fylker på så mange områder, ifølge programmet. For vi lever i landets, ja til og med en av verdens mest spennende regioner, heter det. Men «å ta ansvar for å videreutvikle et sterkt nord», som det står i erklæringen, betyr faktisk at man må tenke langsiktig. Da kan man ikke gasse og bremse samtidig, ikke bygge opp for så å rive ned. Fylkesrådet sliter i utgangspunktet med troverdigheten, ganske enkelt ved å motsi seg selv.

Det er mange som reagerer på denne dobbeltkommunikasjonen. I innlegget «Frykt for endringer dreper distrikts-Norge», tar ti næringslivsledere fra Kirkenes bladet fra munnen:

 «Når vi nå har dratt på brekket og høylytt proklamerer at vi snart skal i revers, da har vi ikke forstått hvordan dette påvirker den kompetansen vi har og den vi så sårt trenger. Med slike proteksjonistiske holdninger skremmer vi unge mennesker, samtidig som Nord-Norges desidert største utfordring er flere hoder og hender. Konserverende politiske signaler lar seg kort og godt ikke forene med en offensiv og faglig kvalitativ satsing.»

Det er verdt å merke seg hvor dette kommer fra: Øst-Finnmark. Det er med andre ord ikke bare motstand mot fylkessammenslåingen derfra, i alle fall ikke når den nå er gjennomført. Da gjelder det å se mulighetene, å se framover og ikke bakover.

Og apropos troverdighet: Hvorfor skal fylkesrådet, som er så inderlig imot sammenslåingen, jobbe for at den nye fylkeskommunen skal lykkes? Da kan det jo bli vanskelig å legge den ned? Dersom folk ser at dette faktisk går bra, blir det verre å argumentere for reversering. Med andre ord: hvis de lykkes med sine fine planer for storfylket, kan de undergrave egen målsetting om oppsplitting. Eventuell suksess kan bli ris til egen bak.

Går man riktig konspiratorisk til verks er det kanskje best at den politiske nyskapingen feiler? Et lite politisk forlis, en aldri så liten fiasko, som kan bekrefte hvilken håpløs konstruksjon dette er?

For Arbeiderpartiet var det overmåte viktig at det sammenslåtte fylket fikk et parlamentarisk styresett. Denne styringsformen innebærer samling av makt og ressurser til de partiene som er i posisjon, og holder opposisjonen på en armlengdes avstand. Også SV gikk fra programmet sitt og sa ja til dette. Når det trengs sterk styring for å få sammenslåingen reversert, sluker man hva som helst, også den forhatte parlamentarismen.

I mellomtiden kan det se ut til at det nye regimet på fylkeshuset vil veldig mye med sin nye posisjon. Synd at det hele bare er foreløpig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse