Annonse
I NORDNORSK SKVIS: Tromsø har fått problemer med selvfølelsen, skriver Arild Pedersen. Foto: Torgrim Rath Olsen/Nordlys

Det Ville Nord (for Loven)

Mens det skjer masse i Bodø, står Tromsø stille, skriver Arild Pedersen.

Min venn Muhammed pleier å riste på hodet når det vises TV-bilder fra hans opprinnelige hjemland, Pakistan. Særlig når det vises selvmordsbombere, eller restene av dem, eller demonstranter, med fanatisk forvridde ansikter, som brenner amerikanske flagg. Riktignok har han bygd seg hytte i Pakistan, eller slott er det vel bedre å kalle det, for det er hva du får der for prisen av ei middels hytte i Norge. Men det er i Norge han vil bo. I moskeen går han bare en gang i året. Han spekulerer på børsen, og har visse problemer med bevilgende myndigheter. Alt i alt er han en et eksempel på vellykket integrering.

Slik jeg selv er det til en viss grad. Ikke mange år før Muhammed, jeg mener min Muhammed, på slutten av 60-tallet, var jeg selv en innvandrer til Østlandet. Og på visse områder egentlig dårligere integrert enn Muhammed. Jeg lærte meg aldri østlandsk, eller klarte aldri å fjerne accenten så mye at østlendingene sluttet å spørre hvor jeg kom fra. Men jeg lot meg i det minste ikke gettofisere. Mange av de andre innvandrerne fra samme område som meg, klumpet seg sammen i foreninger hvor de dyrket de lokale skikkene og sangene fra der de kom. Ja det var til og med et eget studenthybelhus hvor alle fritt kunne snakke sitt opprinnelige språk, og spise sin opprinnelige mat. For ikke å snakke om drikke sin opprinnelige hjemmebrent. I og for seg også forståelig fordi østlendinger var skeptiske til å leie ut hybler til innvandrere. Forøvrig har jeg selv hytte der jeg kommer fra, riktignok ikke et slott. Men det er i Oslo jeg vil bo.

I dag rister jeg like mye på hodet som Muhammed når jeg ser på og leser nyheter fra min opprinnelige hjemstavn. Riktignok har jeg ikke sett selvmordsbombere eller brenning av flagg. Men en del fanatiske forvridde ansiktet, i alle fall i metaforisk forstand. Den siste tiden har det nemlig brutt ut to borgerkrigslignende tilstander der. Den ene handler om krig mellom de to største tettstedene i landsdelen, Bodø og Tromsø, i forbindelse med fordeling av helsetilbudet mellom dem. Den andre om krig mellom de to nordligste fylkene, Troms og Finnmark, i forbindelse med at de skal slås sammen til èn region under navnet ”Troms og Finnmark”, etter at forslaget ”Gokk” uforståelig ble forkastet. Finnmark ville ha foretrukket navnet ”Finnmark og Troms”.

Her skal jeg, takket være min unike posisjon som en tidligere innfødt, og altså derfor som en særlig informert, men likevel nøytral utenforstående observatør, redegjøre for og forklare disse borgerkrigene. Det er jo slående at selv om det kan være harde tak når det gjelder sykehuslokalisering andre steder i Norge, handler det da om å nedlegge og sentralisere sykehus, noe som forståelig nok kan være provoserende. Men krigen mellom Bodø og Tromsø handler tvert imot om å utvide helsetilbud uten å nedlegge noe.  Og det burde jo være det motsatte av provoserende?

Det som har skjedd er at Helse Nord, som er det overordnede statlige helseforetak for de tre nordlige fylker og Svalbard, etter ufattelig mye spetakkel fra Tromsø, har vedtatt å opprette et PCI-tilbud (fra engelsk ”percutaneous coronary intervention) den mest brukte invasive behandlingsteknikken for å åpne trange eller tette kransartertier, ved Nordlandssykehuset i Bodø, i tillegg til, og ikke til erstatning for det som allerede er ved UNN (Universitetssykehuset i Nord-Norge i Tromsø). Så hvorfor har Tromsø-miljøene gått av skaftet? For det er en treffende beskrivelse når direktøren for UNN ringer opp styreleder i Helse Nord og (angivelig) kommer med trusler, noe som i sin tur medfører at han må slutte i jobben, riktignok med en god fallskjerm. Begrunnelsen fra Helse Nord var den lange reisetiden for akutt syke pasienter i Nordland opp til Tromsø. Motargumentet fra Tromsø at dette ville uttynne kompetansen og behandlingstreningsgrunnlaget ved UNN, og undergrave sykehusets posisjon som forskningsinstitusjon.

Men dette motargumentet er åpenbart et vikarierende motiv. Medisinutdannelse i Nord-Norge er distriktspolitisk så viktig at hvis det skulle bli fare for at denne svekkes, vil det kunne hentes ubegrenset med penger sørfra. Her handler det snarere om revirbeskyttelse fra UNNs side. Dessuten smeltet denne konflikten sammen med større problemer når det gjelder selvfølelse i Tromsø, til dels av paranoid karakter, målbåret av avisen Nordlys og dens politiske redaktør, Skjalg Fjellheim.

For å forstå dette må vi gå tilbake til 2004/2005 da Tromsø søkte om å få arrangere OL i 2014/2018. På mange måter var dette et absolutt maksimum i byens oppblåste selvfiksjon: Gjennom siste halvdel av 1900-tallet hadde Tromsø opplevde en sammenhengende opptur: Byen fikk universitet og eget teater, og to ganger vant byens fotballag norgesmesterskapet. Snart ville man ikke lenger beskrive byen som Nordens Paris. Snarere ville Paris omvendt måtte beskrive seg selv som Sydens Tromsø.

For hvordan skulle man ellers forklare en seriøs søknad om å investere offisielt 19 milliarder, som sikkert til slutt ville bli til 60 milliarder, for å bygge gigantiske anlegg ute i en mørk vinterødemark, uten gjenbruksmuligheter? Jo, riktignok ble dette stoppet av knikkersadelen i Oslo ved hjelp av sleipe triks. Heldigvis. Og rettferdig nok ble disse Holmenkollfolkene selv stoppet i sine OL-planer. Men uheldigvis bidro det til å forsterke paranoiaen i Tromsø. Noen, særlig sydfra, var ute etter å ta byen. Men snart skulle man også få anledning til å rette sine mistanker nordover, som jeg snart skal komme tilbake til.

Samtidig skjedde det ting i Bodø. Den militære hovedflystasjonen ble vedtatt nedlagt, med tap av mange arbeidsplasser. Men i stedet for å sutre, snudde byens politikere, fra alle partier, nederlag til gevinst. I 2017 ble det klart at byen får 5 milliarder for å flytte flyplassen lenger sørover og frigjøre arealer som skal bli til Ny By. Et helt annet fornuftig gjenbruksprosjekt enn OL-anlegg. Før dette ble et universitet opprettet, i 2011, senere kjent under navnet Nord Universitet. Et arkitekturprisbelønnet kulturhus med en fantastisk konsertsal er åpnet i sentrum. Slik er det allerede i ferd med å vokse frem en ny by midt i den gamle byen. Få steder i Norge er det større byggeaktivitet. Kraner strekker seg mot himmelen, som om de var i Shanghai. Gammel bebyggelse rives og erstattes av høyhus. Snart vil det være fire slike 15-17 etasjers høyhus inne i sentrum. Byen er i ferd med å bli Norges Manhattan. Eller Manhattan er i ferd med å bli USAs Bodø.  

Mens Tromsø står stille. Det eneste fremskritt i denne byen er at universitetet har forandret navn til ”Norges arktiske universitet.” For å markere nordlig hegemoni overfor Nord Universitet. Riktignok er Tromsø størst i folketall med 74 541 innbyggere mot Bodøs 51 000. Men som urbant tettsted er Bodø større med 41 000 mot Tromsøs 39 000, for mye av Tromsø er klattet ut i mindre, isolerte øyer. Og vi vet at særlig i de små forhold er misunnelse sterkere enn kjønnsdrift.

En annen viktig fordel Bodø har fått er at Den Store Regionreformen har latt Nordland i fred, og dermed også byen i fred som regionhovedstad. Der kan de tvert imot tilfredse snarere planlegge påbygging av fylkesadministrasjonens byråkratislott. Mens Tromsø, sammen med sitt omland, Troms fylke, er blitt sammenslått med Finnmark, med trussel om tap av byråkratiarbeidsplasser. Noe som kan sammenlignes med å slå sammen en bikube med et vepsebol. Eller med sammenslåingen av Nord- og Sør-Jemen i 1990.

Her kan det være på sin plass å forklare hvorfor folk fra Troms og enda mer fra Finnmark skiller seg så klart ut fra resten av befolkningen når det gjelder ekstrem oppførsel og karakter i disse sakene, slik at sammenligning med Pakistan og Jemen etc. er naturlig. Til dette vil jeg ta i bruk Rudolf Steiners teorier, som har den fordel at de er immune mot falsifisering: Steiner mente at det finnes fire ur-yrker: Bonde, jeger, fisker og gruvearbeider. Disse yrkene fremmer fire forskjellige temperamenter, som i sin tur henger sammen med de forskjellige kroppsvæskene. Bønder, passivt underkastet vær og årstider, er flegmatiske; jegere, fylt av forhåpninger om å finne et byttedyr, er sangvinikere; gruvearbeidere, tvunget til å arbeide i tungt mørke, er melankolikere; mens fiskere, som må sloss med hav og storm, er kolerikere.

Denne teorien lar seg lett verifisere ved å se på de forskjellige landsdelene i Norge. Folk fra Hedmark, typiske bønder, er åpenbart flegmatiske. Folk fra høyfjellstrøkene i Oppland, for eksempel Peer Gynt, som er jegere, er åpenbart sangvinikere. Folk fra Røros, skildret av Falkberget, er åpenbart melankolikere. Slik som også vestlendinger er, bosatt inne i dype mørke fjorder, en slags gruveganger uten tak. Folk fra de tre nordligste fylker, som har levd av fiske, er typisk koleriske, og jo verre stormene og havbølgene, desto mer koleriske må de være for å overleve. Slik er det at jo lenger nord, i Troms, og enda mer i Finnmark, desto mer kolerisk blir befolkningen. Og desto flere bannskapsord.

Dette forklarer hvorfor spetakkelet i forbindelse med sammenslåingen av disse to fylkene er mye verre enn i forbindelse med andre sammenslåinger. Jo, det var litt ugreie da Hordaland og Sogn og Fjordane ble slått sammen under navnet ”Vestland”, eller da Buskerud, Akershus og Østfold ble slått sammen under navnet ”Viken”. Men dette har vært som en mild bris sammenlignet med sammenslåingen av Troms og Finnmark. Ingen av de andre hadde bruk for en flegmatisk megler (Storberget) fra Hedmark for å komme i havn. Og knapt var blekket tørt på den inngåtte avtalen, før det nordligste koleriske temperamentet eksploderte. Nå kan avtalen godt bli nedstemt i Finnmarks fylkesting.

Her skal det sies noen få oppklarende ord om spesielt Finnmark. Egentlig hører dette veldige området geografisk, geologisk og biologisk snarere hjemme i Sibir, som en forlengelse vestover av taigaen. Det ble norsk først i 1326. Det har vært og er internt i Finnmark like store stridigheter som det nå er mellom Troms og Finnmark. Fylkeshovedstaden, som man frykter at Tromsø skal stjele offentlige arbeidsplasser fra, er merkelig nok Vadsø, en liten landsby på 6000 innbyggere, som enda til fra tidlig 1500-tall i hundre år var et svensk fiskevær. Ikke Alta, som er det eneste skikkelig urbane tettsted med sine 15 000 innbyggere. Det henger sammen med at Alta er like hatet av resten av Finnmark som Oslo av resten av landet.

Norsk lov er altså nokså nylig ankommet Finnmark, og har ennå ikke helt nedfelt seg. Det er fortsatt store avstander mellom lensmenn. Området kan kanskje fortsatt karakteriseres å være ”nord for loven”, slik Bergen er påstått å være ”vest for loven”. Mange tenkte nok det da det i 1984 ble etterlatt et avskåret menneskehode på en hotelltrapp i Alta. Eller da den spesielt koleriske Tanaværingen Martin Schanche i 2003, under en debatt, slo til Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen. Og etterpå, istedenfor å legge seg flat, understreket at han bare hadde brukt flat hånd. Helga Pedersen har riktignok mens hun har vært i Oslo, vært tvunget til å anvende kunstig flegma, for eksempel da hun under et beryktet intervju med Anders Magnus 24 ganger på samme måte unngikk å svare på det samme spørsmålet. Men straks hun vendte hjem til sin egen kultur ble hun er vanlig Finnmarks-koleriker, og har gått hardt ut mot den fram-meglede avtalen mellom de to fylkene. Der får hun støtte fra lederen av Finnmark AP, Ingalill Olsen, som sier: ”Folk er forbanna, og det er både naturlig og forutsigbart.” Med basis i Rudolf Steiners teorier har hun rett.

Dette viser hvilken skvis Tromsø nå har havnet i. På den ene siden fører de en helsepolitisk kamp mot Bodø der de søker å appellere om støtte fra Finnmark, særlig i et ønske om å flytte Helse Nord fra Bodø til Tromsø. På den andre siden er de samtidig involvert i en desperat lokaliseringsstrid med Finnmark når det gjelder å flytte eller beholde fylkesadministrasjon, også den i Tromsø. Dette kan ikke gå bra. Det kreves sterkt skritt for å ri på to hester. Se på Jemen i dag.

Jeg forventer derfor at jeg i den umiddelbare fremtid vil måtte utsette hodet mitt for ytterligere risting når nyhetene fra nord tikker inn. Ja, etter hvert så mye at jeg til slutt vil kunne bli helt katolsk i hodet. For ikke å si helt muslimsk i hodet. Akkurat som Muhammed. Men til sommeren reiser jeg likevel til hytta mi i Bodø. Der vil det være kort vei til behandling hvis jeg skulle få ikke bare hode- men også hjerteproblemer. Uten at denne baktanken har ødelagt min nøytralitet. Og jeg ville jo i alle fall ikke våge å la meg behandle ved UNN etter denne kommentaren.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Minerva.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse