Annonse
En ukrainsk offiser på vei ut av marinens hovedkvarter i Sevastopol på Krim i mars 2014, under oppsyn av soldater i umerkede uniformer. Snart vaiet russiske flagg ved bygningen. Både FN og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har hver for seg konkludert med at Russland okkuperer Krim. Foto: Reuter

Villfarelser om Russlands anneksjon

Ane Hoel er et ufrivillig skoleeksempel på hvor villfaren man kan bli når man sluker den informasjon man får fra russiske myndigheter, uten å bedrive den minste form for kildekritikk.

Ane Hoel har nylig besøkt Krimhalvøya i regi av «Folkediplomati Norge», en liten gruppe som tror at Russlands «gjenforening» med Krim var mønsterverdig og uproblematisk. Under tittelen «Russlands «anneksjon» av Krim» avleverer hun imidlertid så mange faktafeil at jeg av plasshensyn ikke kan tilbakevise alle.

Påstand: Det skjedde et fascistisk kupp i Ukraina 2014.

Fakta: Janukovytsj flyktet fra sin post, og ble avsatt av det ukrainske parlamentet uten en eneste motstemme. Både kommunistene og mange av hans partifeller i Regionpartiet stemte for. Dagen etter fordømte Regionpartiet ham for hans «flukt og feighet» og «kriminelle ordrer som medførte tap av menneskeliv», og erklærte at partiet var blitt «holdt som gissel av en korrupt familie». Hadde Janukovytsj blitt værende ville han utvilsomt ha blitt satt bak lås og slå for omfattende korrupsjon og formodentlig også for drap på demonstranter på Maidan.

Påstand: Noe av det første den nye regjeringen i Kiev gjorde var å forby bruk av russisk.

Fakta: Det var ikke regjeringen, men parlamentet som vedtok å oppheve en lov fra 2012 som gir russisk offisiell status i områder med mange russisktalende blant lokalbefolkningen. Den midlertidige presidenten i Ukraina ville imidlertid ikke ratifisere vedtaket, og vedtaket ble derfor ikke satt ut i livet. Noe forbud har det aldri vært snakk om. Russisk er fremdeles mye brukt i Ukraina, ikke minst innen media- og kultursektoren, og det undervises på russisk på folkeskolenivå der elevene snakker russisk.

Påstand: 85% av befolkningen i Ukraina er russiskspråklig.

Fakta: Nesten alle i Ukraina behersker russisk, men kun en tredel har russisk som morsmål.

Påstand: Da fascistiske brigader ankom Krim, ble de møtt av tusenvis av vanlige mennesker uten våpen.

Fakta: Det ankom ingen fascistiske brigader til Krim. Derimot var det den 26. februar 2014 sammenstøt mellom flere tusen lokale prorussiske og proukrainske demonstranter, hvorav mange i sistnevnte gruppe var krimtatarer. Myndighetene i Kiev på sin side manet til dialog og oppfordret politiet på Krim til å gjøre alt for å forhindre sammenstøt.

Påstand: De lokale parlamentsmedlemmene på Krim valgte (den 27. februar) 12 medlemmer til å forberede en folkeavstemning om områdets fremtid.

Fakta: Putin har selv sagt at han tok initiativ til «gjenforeningen» natt til 23. februar. Men på den russisk militære æresmedaljen «For tilbakeføringen av Krim» står det at aksjonen startet 20. februar, altså to dager før daværende president Janukovytsj ble avsatt av det ukrainske parlamentet.

På kvelden 26. februar stormet russiske elitesoldater regjeringskontorene og parlamentsbygningen på Krim, og heiste det russiske flagget – iflg. Putin for å «garantere sikkerheten» til de folkevalgte. Påfølgende morgen ble de folkevalgte truet til et hastemøte. Mange nektet eller snudde da de så de russiske soldatene. Kun 36 av 100 dukket opp, mens forsamlingen trengte 51 for å være beslutningsdyktig. Løsningen ble at man registrerte stemmer på folk som ikke hadde møtt, altså regulært stemmejuks.

De som møtte ble ransaket og fratatt mobiltelefonen. Ingen journalister slapp inn. Bak lukkede dører – med bevæpnede russiske soldater utenfor – ble statsminister Anatolii Mohyliov kastet til fordel for Sergej Aksionov. Førstnevnte tilhørte Janukovytsjs parti, Regionpartiet, som hadde 80 representanter i parlamentet, mens den nye statsministerens prorussiske parti hadde tre. Deretter ble det vedtatt folkeavstemming. To dager senere ba Aksionov offisielt om militær hjelp fra Russland for å «opprettholde ro og orden», selv om den russiske invasjonen allerede var et faktum.

Opp mot folkeavstemmingen ble opposisjon kneblet. Krimtataren Reşat Amet kan tjene som eksempel. Den 3. mars demonstrerte han fredelig og alene mot invasjonen på torget i Simferopol, hvorpå han resolutt ble ført bort av tre uniformerte menn, formodentlig fra russisk etterretning. Den 15. mars ble Amet funnet drept med merker etter omfattende tortur.

På stemmesedlene 16. mars fikk velgerne to alternativer: Gå tilbake til Krims grunnlovsmessige status i 1992, eller bli innlemmet i Russland. De kunne således ikke velge at Krim skulle fortsette å ha samme status i Ukraina som området hadde hatt siden 1998.

Påstand: Folkeavstemningen ble avholdt med 150 internasjonale observatører.

Fakta: Nesten riktig. Det var mellom 75 og 135 observatører. De som kom var en broket forsamling privatpersoner med bakgrunn fra europeiske ytre høyre- og venstrepartier. Både OSSE og FN nektet å sende observatører til folkeavstemmingen.

Påstand: Befolkningen på Krim hadde lov til å stemme over et hvilket som helst spørsmål som angår befolkningen, og hadde rett til å forlate Ukraina på egenhånd.

Fakta: Den europeiske kommisjonen for demokrati gjennom lovgiving, et organ underlagt Europarådet, har konkludert med at folkeavstemmingen var ulovlig både i henhold til grunnloven for Ukraina og Krim, og dessuten var i strid med internasjonal lov og normer.

Påstand: Russland har ikke annektert Krim.

Fakta: I folkeretten viser begrepet anneksjon til varig tilegnelse av territorium ved en stats ensidige erklæring, hvilket Russland utvilsomt har gjort i dette tilfellet. FN og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har dessuten hver for seg konkludert med at Russland okkuperer Krim.

Påstand: Dagsrevyen meldte i uke 40 at FN har sagt at 10.000 mennesker var myrdet eller forsvunnet på Krim i forbindelse med folkeavstemmingen.

Fakta: NRK har aldri meldt noe slikt. I uke 39 meldte derimot NRK at FN mener statlige russiske agenter har begått alvorlige krigsforbrytelser på Krimhalvøya i form av bortføring, tortur og minst én henrettelse. Formodentlig har Ane Hoel forvekslet sin påstand med at det ifølge FN er over 10.000 mennesker som er drept i krigen i Donbas-regionen i Øst-Ukraina.

Påstand: Verken norske journalister eller representanter fra FN har besøkt Krim etter at Janukovytsj ble avsatt.

Fakta: Flere norske journalister oppholdt seg på Krim da dramatikken var på sitt høyeste i 2014. Aftenpostens Per Kristian Aale kunne f.eks. rapportere om et kupp i det lokale parlamentet, mens tre journalister fra NRK ble truet av Putins «grønne menn» og fratatt PC’er og kameraer. Videre skriver FNs høykommissær for menneskerettigheter at de har fått «uformell beskjed [fra russiske myndigheter] om at de ikke vil få lov til å besøke Krim». Det samme er tilfelle for en rekke internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, mens FNs generalsekretærs spesialutsending til Ukraina ble truet til å forlate Krim i mars 2014.

Påstand: Det foregår en borgerkrig i Øst-Ukraina.

Fakta: Dette er ingen borgerkrig. Det finnes omfattende beviser for at Russland er den drivende part i krigen, godt dokumentert av russiske og vestlige journalister, borgerjournalister, menneskerettsorganisasjoner osv., samt av OSSEs observatører og nederlandske etterforskere ifm. nedskytingen av MH17. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) har derfor konkludert med at Russland er i krig med Ukraina i Donbas-regionen.

Undersøkelser viser dessuten at bare 20 % av lokalbefolkningen støttet dem som tok i bruk våpen for å innta offentlige bygninger ved starten av krigen, og de hadde heller ingen støtte blant lokale parlamenter eller ledende politikere. Symptomatisk nok var separatistenes første «statsminister» og første militære leder begge russiske statsborgere med bakgrunn fra russisk etterretning.

Ane Hoel skriver at man må reise til Krim hvis man skal sette seg inn i saken. I stedet er hun et ufrivillig skoleeksempel på hvor villfaren man kan bli når man sluker den informasjon man får fra russiske myndigheter, uten å bedrive den minste form for kildekritikk. Det er så man får flashback til 1970-tallet, da norske kommunister besøkte totalitære regimer og opprømt kunne fortelle ved sin hjemkomst at vi andre ikke hadde skjønt noen ting.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse