Veien opp mot vindparken på Raudfjell på Kvaløya er klar - men må utvides inntil 1,5 meter for å ta imot turbinene. Utbygginga på Kvaløya blir det nest største i Norge - fem ganger større enn Fakken på Vannøya. Foto: Rune Endresen, Nord24

Vindkraftutbyggingen har selvfølgelig ingenting med klimaspørsmål og "grønt skifte" å gjøre. Skal vi finne oss i det?

Eksportkabler, vindmøller og «smarte» strømmålere er tre tvilsomme sider av samme saken, og ingen er fordelaktige for norske forbrukere.

Oppslaget i Nordlys den 26. mars om utbyggingen av vindkraft på Kvaløya, var interessant. De eneste begrunnelsene for å rasere mye natur i Tromsø er – så vidt jeg kan se –  ønsket om å etablere «en fornybar næring i Nord-Norge», og at utbyggingen vil «bidra til det grønne skiftet». Det er nesten ikke til å tro at både utbygger og Kristoffer Rypdal tillater seg å oppfatte vindkrafta som et «grønt skifte» når omtrent all energi i Norge allerede er fornybar. Vindkraftutbyggingen har selvfølgelig ingenting med klimaspørsmålet å gjøre. Den kolossale utbyggingen av vindkraft det nå satses på, ikke bare i Tromsø, men i hele landet, skyldes selvfølgelig helt andre forhold.

Vindkraftsatsningen

Foreløpig er bare 3 TWh vindkraft bygd ut i Norge, men konsesjoner er gitt til utbygging av ytterligere 23 TWh. Dessuten er prosjekter til 12 TWh under konsesjonsbehandling og Energidepartementet arbeider også med å finne 20 større områder i Norge for utbygging av vindkraft – resultatet kan bli et sted mellom 30 og 50 TWh ustabil vindkraft. - Det vrimler med utenlandske investorer som tror de kan tjene penger på norske strømkunder. De forventer en betydelig prisøkning på norsk strøm. I alt eier de 92 % av vindkraftprosjektene.

Spørsmålet er så hva all denne vindkrafta skal brukes til. Den kan ikke eksporteres (EU har nok ustabil kraft allerede), den kan ikke brukes av norsk industri (som krever stabile tilførsler av kraft), den kan ikke brukes av de enorme datasentrene som nå planlegges (de trenger også stabil kraft) osv. Det blir selvfølgelig, som adm.dir. i Statnett har antydet: Vindkrafta skal brukes av norske husstander, som tradisjonelt har et årlig strømforbruk på i underkant av 40 TWh, altså det samme som de tre nye foreslåtte kablene kan eksportere. Den stabile vannkrafta vi har hatt i snart 100 år, skal erstattes av ustabil og kostbar vindkraft – som ingen har bedt om å få. For mange kan overgangen til vindkraft bli en vanskelig omstilling.

Eksportkabler

I forbindelse med ACER-debatten for ei uke siden, ble det avklart at Norge skal bygge en tredje eksportkabel (til Skottland). Når de tre nye kablene kommer i drift, vil eksportkapasiteten fra Norge øke til mer enn halvparten av vår vannkraft (altså med nesten 40 TWh). Dette vil føre til et betydelig kraftunderskudd i Norge dersom man ikke iverksetter krisetiltak for å unngå kaos i norsk strømforsyning.

Det første tiltaket er allerede nevnt: Vindkraft skal prioriteres. Prosjektene på Kvaløya er bare en liten begynnelse. Problemet med vindenergien er, som nevnt, at den er ustabil og varierende. Slik ustabil energi vil om 5-10 år likevel utgjøre mesteparten av strømforsyningen til norske husstander.

«Smarte» strømmålere

Mange har allerede stiftet bekjentskap med det andre krisetiltaket som planlegges, nemlig de «smarte» strømmålere som om et par år skal kombineres med en ny strømtariff («effekttariff») som skal gjøre strømmen spesielt dyr bestemte deler av dagen og året - når husstandenes behov for strøm er størst (morgen, middag og vinter). Det er urealistisk å tro at mange vil kunne endre sine tradisjonelle, daglige rutiner og gjøremål. For det store flertallet av oss vil strømprisen flerdobles når de nye tariffene innføres. Norske husstander vil ikke bare rammes økonomisk. Den velferdsmessige forverringen blir også betydelig.

Altså: Det bygges nå ut vindkraft vi beviselig ikke trenger. Den skal inn på det norske kraftmarkedet fordi det samtidig planlegges eksport av vesentlig mer vannkraft enn vårt overskudd på 0-20 TWh. Ustabil og varierende vindkraft skal erstatte vannkraft hos norske strømkunder. Eksportkabler, vindmøller og «smarte» strømmålere er tre tvilsomme sider av samme saken, og ingen er fordelaktige for norske forbrukere.

Skal vi finne oss i dette?

Det er lite eller ingenting i norsk energipolitikk som harmonerer med interessene til folk flest. Myndighetene planlegger å eksportere den vannkrafta forbrukerne trenger sjøl. De planlegger også å erstatte vannkraft med nesten ubrukbar vindkraft. Og folk skal påtvinges nye rutiner for de fleste daglige gjøremål. De som ikke tilpasser seg, vil blir straffet hardt økonomisk av det nye tariffsystemet som skal innføres.

Det er i alle fall uforståelig at utenlandske spekulanter – med det offentliges hjelp – får lov til å rasere store områder av norsk natur. Planlagte vindparker vil dekke et «båndlagt» område på 2.000 km2 (=Vestfold fylke), et «støybelastet» område på 6.000 km2 (=Akershus fylke) og et «visuelt» område på 48.000 km2 (=størrelsen på Norges største fylke, Finnmark). Vi ser begynnelsen på en skremmende utvikling – hvis dette får fortsette.

  • Odd Handegård er statsviter og tidligere direktør ved Norges Fiskerihøgskole i Tromsø

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse