Non-disclosure Contracts med vindkraftselskaper eller andre utbyggere, som angivelig er inngått med reineiere i frivillighet og unndratt offentligheten, vil ikke kunne bidra til å gjøre lovstridige inngrep lovlige, skriver UiT-professor Øyvind Ravna. Foto: Colourbox

Vindkraftverk, inngrep i beiteland, lovlighet og avtaler om utbygging

Måtte også ordførere som drømmer klingende mynt i kommunekassa ved en utbygging, forstå at loven stiller opp terskler for inngrep verken politikere eller økonomisk gunstige avtaler kan sette til side.

Tidligere denne uka la Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) fram sitt rammeverk for vindkraftutbygging i Norge. Med dette skulle det være nokså klart hvor statens myndigheter vil akseptere vindkraftverk – og hvor de ikke vil gjøre det. At direktør Harald Dirdal i AS Grenseland og Davvi Vindkraft ikke vil slå seg til ro med energidirektoratets rammeverk som sier at han ikke får reise 267 vindturbiner og beslaglegge 78 km2 uberørt natur ved Rástegáisá; Øst-Finnmarks høyeste fjell og et område som er hellig for fler enn bare reindriftsutøvere, er kanskje ikke så overraskende. Ei heller at han ikke vil akseptere at han ikke får bygge en 15 meter bred vei gjennom hjertet av Laksefjordvidda fram til Adamsfjorden.

At også ordførere i de berørte og nærliggende kommunene er av samme oppfatning, slik referert av NRK, og dermed vil ofre deler av reindriftens kjerneområder i Øst-Finnmark, samt våre etterkommeres mulighet til å nyte forholdsvis uberørt natur og rike ørretvatn på Laksefjorvidda, er derimot mer overraskende.

Direktør i NVEs konsesjonsavdeling Rune Flatby begrunner i et intervju med NRK avgjørelsen til energidirektoratet dels i manglende nettkapasitet i Øst-Finnmark, noe som gjør det vanskelig å få kraften ut til forbrukerne. Videre grunngir han den i Finnmarks viktighet for reindriften. I den sammenheng har nok hans gode juridiske rådgivere fortalt han at det ikke bare vil fremstå som umoralsk og uheldig å tillate en utbygging med det omfang det her er tale om, de har nok også fortalt han at han som representant for statsmyndigheten på dette området, med en slik tillatelse sannsynligvis vil begå lovbrudd.

For juristene i NVE er nok klare over at reglene for inngrep i områder av sentral betydning for minoriteters- og urfolks kultur ble endret i 1999. Gjeldende rett hadde inntil da vært at om en industriherre mangler nødvendige rettigheter for gruvevirksomhet, vannkraftverk, veger eller annet som bidro til vekst og velstand, kunne han søke om ekspropriasjonstillatelse. Slike tillatelser ville da bli gitt etter oreigningslova (ekspropriasjonsloven) av 1959 § 2, så samt «inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade». Praksis gjennom hele etterkrigsperioden har da også vært at gagnet (nytten) ble vurdert ut fra rene markedsøkonomiske betraktninger. Den som ble rammet av inngrepet, det være seg bonden (og hans kornåker), hageeieren i byen eller reineieren på vidda, ble samtidig kompensert med «full erstatning av statskassen», slik det står i Grunnloven § 105; målt ut fra en vurdering av økonomisk tap i næring (en regel som for øvrig har blitt gjenstand for diverse revynummer og vitser om erstatning på samers bekostning).

Reglene i norsk rett på dette området ble endret i 1999 ved at Stortinget vedtok menneskerettighetsloven. Det skjedde ved at loven gjorde FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter til norsk lov med forrang fremfor interne norske lover. Konvensjonens artikkel 27 slår fast at etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal «nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk». FNs menneskerettighetskomite, som er konvensjonens overvåkningsorgan og således siste instans i saker relatert til den også i norsk rett, har gjennom individklager og generelle uttalelser slått fast at kulturbegrepet også omfatter dets materielle grunnlag. Med «materielt grunnlag» siktes det til land, vann og naturressurser nødvendig for å opprettholde kulturen. Inngrep i slikt kulturgrunnlag er dermed ulovlige om de passerer en viss størrelse eller terskel.

Dette betyr at tidligere lovlig inngrep hjemlet i oreigningslova, ikke lenger er lovlige om den nevnte terskelen passeres. Menneskerettighetskomiteen har slått fast at terskelen er passert om minoritetsgruppen – eller enkeltindivider av gruppen – som rammes, ikke lenger har økonomisk utkomme av sin næring. Likeledes er terskelen passert hvis ikke et representativt organ for gruppen har deltatt i beslutningen som gir hjemmel for inngrepet. Inngrepets manglende lovlighet kan ikke repareres gjennom forholdsmessighetsvurderinger mellom samfunnsnytte og belastning for de som rammes.

Manglende lovlighet kan heller ikke rettes gjennom ekspropriasjonserstatning til den som i øyeblikket utøver næringen, ikke engang om vedkommende samtykker i erstatning og kommer økonomisk skadesløst ut av saken. Passerer inngrepet nevnte terskel, er det ikke en gang adgang til å forhandle med aktuelle reineiere for å komme fram til avtaler som innebærer at inngrepet kan gjennomføres. Som statlig konsesjonsmyndighet og ansvarlig for at staten overholder sine folkerettslige forpliktelser overfor samene på dette området, må NVE også sette foten ned for utbygginger basert på slike avtaler. Non-disclosure Contracts med vindkraftselskaper eller andre utbyggere, som angivelig er inngått med reineiere i frivillighet og unndratt offentligheten, vil således ikke kunne bidra til å gjøre lovstridige inngrep lovlige.

I den grad noen skulle være i tvil om betydningen av reglene om inngrep i reindriftsområder og andre områder av næringsmessig og kulturell betydning for den samiske befolkningen, kan det vises til forarbeidene til reindriftsloven, hvor det uttales at «adgangen til å ekspropriere reindriftsrett vil kunne påvirkes av folkerettslige regler som beskytter samene som urfolk, jf. også menneskerettsloven av 21. mai 1999 nr. 30 […]». Dette understrekes også i Stortingsmeldingen om energipolitikken mot 2030, hvor det vises til at «reindriftsloven skal der det er relevant, vurderes i konsesjonsbehandlingen av energi- og vassdragstiltak».

Ser vi konkret på analyseområdet omkring Rástegáisá og det planlagte Davvi-kraftverket i reindriftsvurderingen til fylkesmennene i de fire nordligste fylkene i landet, har de konkludert med at «Etablering av et vindkraftverk vil kunne sterkt forringe reindriftsinteressene i analyseområdet» og at vindkraftverk «dermed [vil] få svært store negative konsekvenser for reindriftsinteressene». Med et slikt utgangspunkt er det ikke vanskelig å skjønne at et inngrep av den størrelse som Davvi-kraftverket representerer, høyst sannsynlig vil passere den terskel Menneskerettighetskomiteen har stilt opp for lovlige inngrep i områder av betydning for urfolks kulturutøvelse.

Mot dette bakteppe er det ikke overraskende at NVE har valgt å unnta Rástegáisá-området, så vel som mye av de øvrige reinbeiteområdene, fra vindkraftrammeverket. Det er heller ikke uventet at NVE-direktøren så klart signaliserer at direktoratet har tatt hensyn til reindriften og dens materielle kulturgrunnlag. Måtte også ordførere som drømmer klingende mynt i kommunekassa ved en utbygging, forstå at loven stiller opp terskler for inngrep verken politikere eller økonomisk gunstige avtaler kan sette til side.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse