Annonse

Vintersyklistene

Det vi vet, er at vinteren kommer. Og jeg skal innrømme det, jeg begynner å bli redd, skriver Ingrid M. Kielland.

Vi må klare å ivareta asylsøkernes juridiske og humanitære rettigheter. Både de som har krav på beskyttelse og de som ikke har det må behandles på en skikkelig måte.

Jenta er kanskje 4-5 år gammel. Hun har rosa boblejakke og sitter på en sykkel som trilles av en eldre mann i tynn jakke og hatt. De er på vei over grensa ved Storskog, der det i løpet av noen få måneder har kommet over 4000 asylsøkere syklende inn fra Russland.

Situasjonen har utviklet seg raskt, og vi vet ikke hvordan den kommer til å se ut om noen måneder. Det vi vet, er at vinteren kommer. Og jeg skal innrømme det, jeg begynner å bli redd.

Så langt har jeg inntrykk av at kommuner og lokalbefolkning spesielt i Finnmark har møtt den nye asylsituasjonen på en imponerende måte. Som mange har påpekt er finnmarkingene folk som vet hva det vil si å være på flukt.

Samtidig kan vi ikke se bort fra at Nord-Norge er en tynt befolket landsdel, og vi kommer til å trenge mye ressurser for å kunne håndtere det asyltanslaget som man nå opererer med. Heldigvis vet vi også at Norge har ressurser, både i form av penger, kunnskap og ikke minst folk som ønsker å stille opp.

Det foregår en rekke innsamlingsaksjoner av klær og utstyr, og frivillige over hele landet har allerede gjort en stor innsats. Derfor er jeg ikke først og fremst redd for at vi ikke skal klare den praktiske utfordringa knyttet til vintersyklistene. Men jeg er redd for den politiske.

Jeg er bekymret for hva slags politisk klima følelsen av manglende kontroll med asyltilstrømmingen kan skape. Da trengs det politisk lederskap som tar grep og gir inntrykk av kontroll, framfor en regjering som er mer opptatt av å krangle om kostnader enn av hva som skjer i nærområdene – våre nærområder. I en situasjon der det plutselig kommer opp mot 200 nye asylsøkere hver dag synes det ikke å være tilstrekkelige ressurser på grensa til å ta i mot de som kommer.

Det skaper en rekke sikkerhetspolitiske utfordringer. Når asylsøkere må busses rundt i hele Nord-Norge for å kunne plasseres i akuttmottak før får sitt asylintervju blir det spørsmål om hvorvidt man har god nok oversikt over alle.

Mange har etterlyst et system for å kunne avvise åpenbart grunnløse søkere på grensa, men det krever nok personell med riktig kompetanse. Vi må klare å ivareta asylsøkernes juridiske og humanitære rettigheter. Både de som har krav på beskyttelse og de som ikke har det må behandles på en skikkelig måte.

Jeg er også bekymret for hvilket signal Norge sender ut ved å tilsynelatende mangle kapasitet og vilje til å bemanne vår egen grense tilstrekkelig. Den tilsynelatende mangelen på dialog og samarbeid mellom Norge og Russland i denne situasjonen er urovekkende.

I tillegg er jeg redd fordi det begås hærverk mot kommende flyktningmottak. I Sverige settes asylmottak i brann. Høyreekstremisme er beviselig den farligste politiske strømningen vi noen gang har sett i Norge, og jeg føler meg ikke trygg på at vi bruker nok ressurser på å holde dette miljøet under oppsyn.

Men kanskje mest av alt er jeg redd for hva som skjer når vinteren kommer for alvor, når temperaturene faller og den polare mørketida setter inn. Det haster å få på plass lovlige fluktruter fra verdens krigssoner, og et system for fordeling av flyktninger mellom landene. For vintersykling fra Murmansk til Kirkenes er ikke noe som verken små unger eller tynnkledte voksne skal måtte drive med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse