Annonse
Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø er ett av de stedene der verdens eldre kan snakke sammen. Til og med sette lærdom opp mot mystikk, de ulike forståelsene av hva virkelighet kan være, skriver artikkelforfatteren. Foto: Alberto Grohovaz/Arctic Frontiers 2020

Vitenskapsdiplomati i idiotenes tidsalder

Darwin visste det. Og verden lyttet.

«Den menneskelige evnen til å lytte til hverandre er, for meg, en av de mest bemerkelsesverdige av alle menneskelige egenskaper», skriver Barry Lopez, den amerikanske forfatteren av den mye omtalte boka Arctic Dreams. I den nye boka hans Horizon sier han at «dersom skapelsen og opprettholdelsen av effektive sosiale nettverk, et særlig slående menneskelig attributt, er nødvendig for å beskytte individer mot trusler mot deres arts helse, da blir evnen til å lytte nøye til hverandre kritisk».

Og hvem bør vi lytte til mer enn noen andre?

Vi bør lytte til de eldre, argumenterer Lopez. Til «de menneskene som bærer på kunnskapen om hva som fungerer, som har evnen til å gjøre kaos om til mening, og som kan styre helbredelsen i en god retning».

Men hvordan kan vi lytte til de eldre når vi lever i en tidsalder med så raske, revolusjonære endringer? Hvert år passerer nå som et tiår ville passert for et århundre siden. Og vårt tiår ligner århundret til forfedrene våre. Gamle mennesker er ofte så desorienterte i vår tids levemåter at det er de unge som må vise dem vei gjennom verden. Et barnebarn vet ofte mer om å snu kaos til mening enn besteforelderen gjør.

Å nei, de eldre er ikke nødvendigvis gamle. De kan være det, men de trenger ikke være det.

De har andre egenskaper. Lopez gir leseren en fullstendig liste over evnene til de eldre. La oss bare nevne en av dem: «De eldre lytter oftere enn de snakker. Og når de snakker, kan de snakke lenge uten å bruke ordet jeg.»

Men hvor kan vi finne disse eldre menneskene når vi lever i en tidsalder med endeløs støy, i et tyranni av uvitende personer, mennesker som ikke vet, og ikke bryr seg? Internett har gitt verdens idioter en utmerket plattform til å spre tøvet sitt. Selv for to tiår siden var de begrenset til puber. I dag kan en fyr fra puben få hele verden til å lytte til ham (det er oftest ham – veldig sjeldent henne) hvis han er stor nok i kjeften.

Lopez gir oss ingen trøst her, ingen løsning på dette dilemmaet.

Det han er sikker på, er at vi må prøve hardere å skille klinten fra hveten. For dersom vi ikke lykkes i dette, overlever vi ikke. Kanskje gjør vi det som en art, men ikke som en sivilisasjon.

For lenge siden, da mennesker levde spredt i bitte små samfunn, var det lett å finne de eldre. I dag er de gjemt flere steder. Det er noen i vitenskapssamfunnet. Noen innenfor kunst, et par i politikken, innenfor religion og i næringslivet. Få lever fortsatt i de siste gjenværende urfolkssamfunnene – og de, enda de er færrest, er kanskje enklest å lokalisere.

Mange er også samlet på årets Arctic Frontiers-konferanse i Tromsø.

Det er ett av de stedene der verdens eldre kan snakke sammen. Til og med sette lærdom opp mot mystikk, de ulike forståelsene av hva virkelighet kan være. Men de må kommunisere med empati.

Lopez er ikke i tvil: «For å lykkes i å ta tak i store internasjonale problemer som tilgang på ferskvann […] for alle menneskelige kulturer i tiårene fremover krever det empatisk forståelse.»

Empatisk forståelse! Det ville ikke vært noe diplomati uten empati. Og det ville ikke vært noe samfunn uten empati. Det hadde bare vært egoistiske individer.

Dessverre lever vi ikke i empatiens tidsalder. Verden koker, og empati er den siste dyden som samfunnene søker.

«Hvordan skal empati i denne skalaen fungere i kulturer som fortsatt møter fremmede i knipe med mistenksomhet?» spør Lopez. «Hvordan kan inne-mennesker forstå ute-mennesker med bare intellektet å jobbe med, uten noen tilbøyelighet til å undersøke eller ta i bruk det kroppen vet, det foten har lært om balanse ved enkelt å ha krysset ett terreng, men så ha problemer med et annet?»

Det finnes ingen enkle svar på disse spørsmålene.

Men resultatene av motvilje er lette å forutsi.

Dersom vi skal unngå at samfunn og kulturer kollapser, og arter utenom Homo sapiens, må vi være empatiske og bli mer «sapient» (altså klokere på norsk) – slettes ikke bare på konferanser som Arctic Frontiers, men hvor ellers, hvis ikke der? Vi må ikke bare lære mer, men også lære hvordan vi kan dele kunnskapen vår med mennesker med ulikt verdensbilde.

Og vi må handle raskt, for klokken tikker.

Kanskje vi også bør omdefinere framgang. For «dersom økonomisk levedyktighet trumfer menneskelig helse i styresett, og dersom personlige rettigheter trumfer samfunnsplikter ved enhver anledning, hva slags framtid kan vi forvente oss aldri å se?»

Sant. Det å omdefinere framgang kan være svært vanskelig for Vesten, særlig i de norske nordområdene.

Men som Lopez minner oss på, «da Darwin argumenterte for at den biologiske evolusjonen for hvilken som helst art ikke handlet om forbedring, men i stedet om vellykket tilpasning til nye eller skiftende omgivelser, understreket han et poeng om evolusjonen av Homo sapiens som var fundamentalt på kant med store deler av den vestlige tenkemåten».

Darwin visste det. Og verden lyttet.

Oversettelse: Rune S. Alexandersen, Tekstgården

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse