Annonse
Norge har kastet fra seg alle kortene som gir mulighet til å sette troverdig militær makt bak sin territorielle rett, skriver Svein Wara om forsvaret av Finnmark. Foto: NTB Scanpix / Nordlys / Boo Dog Quotes

Vokt Dem for hunden!

I dag står porten vid åpen og det er ingen portvakt. Norge har ikke kampstyrker i Finnmark og vi kommuniserer uvilje til å militært forsvare området og vår suverenitet.

Meningen med Forsvaret er at man skal kunne henge et skilt på grensegjerdet der det står ” Vokt dem for hunden - adgang forbudt”. Skal man heve terskelen for en inntrenger må man signalisere vilje og evne til å hevde sin rett. Forsvaret skal være et kobbel med disiplinerte, men høyst kapable Pitbuller, som får en potensiell inntrenger på bedre tanker. Bredde, styrke, vilje og evne er vesentlig og avgjørende. Det nytter ikke hvis landmakten er en enkelt liten puddel som lett kan feies vekk eller avledes med en pølsebit. Sofahunden kan også knurre, være sint og tøff nok på sin måte, men det gjør liksom ikke den store forskjellen. Kommer inntrengeren på innsiden av gjerdet, har Forsvaret på mange måter mislykkes i sitt hovedoppdrag. Forsvaret skal i utgangspunktet ikke sloss, men levere avskrekking og sikre freden.

Som småstat er det urealistisk å ha ambisjoner om å stå imot en supermakt med mål og vilje til å ta vårt territorie, men derfra er det direkte uansvarlig å gi signaler om at man ikke er villig til å sloss for hver kvadratmeter av Norge. I dag står porten vid åpen og det er ingen portvakt. Norge har ikke kampstyrker i Finnmark og vi kommuniserer uvilje til å militært forsvare området og vår suverenitet. Det forventes av vårt Heimevern og våre andre militære i Finnmark at de skal gjøre sin plikt og ta opp kampen, men våre politikeres prioriteringer har gjort dem til vergeløs løvemat. Det er skummelt tynt i rekkene og de lokale avdelingene har ingen våpen som er egnet for å effektivt ta opp kampen med en velutstyrt motstander. De nødvendige våpnene, for å etablere effektiv og relevant avskrekking i Finnmark finnes, og forsvarsviljen i folket er der, men opportune politikerne finner det ikke politisk lønnsomt å ta investeringen, og velger heller å vende landsdelen ryggen. Øst-Finnmarks selvstendighet og tilhørighet til det norske riket er fullstendig prisgitt at våre naboer respekterer Norges integritet og suverenitet. Norge har kastet fra seg alle kortene som gir mulighet til å sette troverdig militær makt bak sin territorielle rett.

For Forsvaret har det aldri vært et mål å holde Finnmark for enhver pris, men det har tidligere vært et mål for avdelingene i Finnmark å kunne påføre en inntrenger så mye smerte at det skal virke lite attraktivt. Erfaringer viser at de store områdene i Finnmark er suverent egnet for å operere lette og mobile avdelinger, og hvis disse er godt trent, motivert og riktig utstyrt er det svært vanskelig og kostbart for en motstander å bekjempe disse. I dag mangler de militære i Finnmark det meste av våpen og utrustning for å kunne gjøre jobben, men vår statsledelse forventer fortsatt at de skal gjøre sin plikt og løse sitt oppdrag, som i utgangspunktet er å opprette en tilstand av krig, slik at Nato’s atikkel fem om alliert bistand skal utløses. Våre vernepliktige er plassert i Øst-Finnmark for å gi et skinn av militær tilstedeværelse, og de er villige til å sette sitt liv på spill for landets sikkerhet, men fellesskapet svarer dem med politisk uvilje til å utruste dem for oppgaven, slik at de kan ha mulighet til å komme fra oppgaven med livet og æren i behold.

For befolkningen i Øst-Finnmark betyr dette at våre folkevalgte ikke er villige til å investere i tiltak som hever terskelen for fremmed makts intervensjon i området. Norsk territoriell integritet i Øst-Finnmark er mer knyttet til et håp om at våre naboer respekterer vår suverenitet som nasjon, enn evne til å hevde den samme suverenitet med militært nærvær . Når vi ensidig ruster ukritisk ned, senker vi også terskelen militær konflikt, og den offentlige debatten viser at erkjennelsen av forsvarsløshet og politisk uansvarlighet begynner å bli merkbart ubehagelig hos folk flest. Det brøles varsku fra alle kanter, men prioriteringene og forhandlingene rundt forsvarsplanen viser at våre folkevalgte ser ut til å være uinteressert i å forholde seg til det. De kaster smuler og glansbilder etter folkets forsvarsvilje, og det er ikke bedre på noen sider av forhandlingsbordet.

Cherokee indianerne hadde ett lederskap for fred og et annet lederskap for krig, - der fredslederskapet måtte være med å fylle rekkene blant de stridende, hvis det ble ufred i territoriet. Skulle tru det ble andre prioriteringer for Forsvaret og litt tettere mellom våpenbrødrene dersom partilederne på Stortinget og de folkevalgte for øvrig hadde pliktet å stå i første linje.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse