TRUET: Varaordfører Synne Bjørbæk (t.v.) og ordfører Ida Maria Pinnerød i Bodø må ha politiassistanse etter trusler og et forsøk på å tenne på varaordførerens bil. Foto: Tom Melby

Vold mot folkevalgte

Vold og trusler om vold som politisk virkemiddel er åpenbart kommet for å bli i lille, rike Norge.

Voldelige angrep, eller trusler om slike, mot selve det demokratiske samfunnsfundamentet må ikke bli satt på linje med hærverk og voldsbruk i fylla.

I Bodø får ordfører Ida Maria Pinnerød (Ap) for tiden bistand av Politiets Sikkerhetstjeneste (PST). Politiet etterforsker en alvorlig trussel hun mottok på sin private e-post under valgkampen sist sommer, noe som medførte at det ble iverksatt ekstra sikkerhetstiltak rundt henne.

Samtidig er varaordfører Synne Bjørbæk (Rødt) utstyrt med voldsalarm. Bakgrunnen for dette er at bilen hennes ble forsøkt påtent 18. februar. Den sto parkert ved rådhuset i Bodø, på en plass som var merket «varaordfører».

Det er derfor liten grunn til å tro at det var noe annet enn et målrettet angrep mot nettopp politikeren Bjørbæk.

Vil politiske attentater og trusler mot politikere bli en «naturlig» del av hverdagen også i Norge? Er vi kanskje der allerede?

I mange år nå har flere fremtredende politikere måttet ha ekstra personbeskyttelse. Statsminister Erna Solberg er bare en av flere. Andre regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter har måttet ha og har fortsatt livvakter både tidlig og sent.

Slik sett er det rimelig å konkludere med at muligheten for politisk motivert vold er en del av dagliglivet her i landet. 22. juli 2011 var i omfang helt spesiell, men ellers ingen særskilt hendelse med hensyn til vilje og evne til voldsbruk.

Vold og trusler om vold som politisk virkemiddel er åpenbart kommet for å bli i lille, rike Norge.

Nå er vi altså der at politisk folkevalgte i en nordnorsk bykommune også må ha politibeskyttelse.

Truslene og den faktiske terroren det er å tenne på bilen til varaordføreren (hva kan bli påtent neste gang?), er hendelser som mest sannsynlig kommer til å bli mer og mer vanlig.

Dette ser vi også på bakgrunn av høstens migrasjonskrise, som har avfødt en enda hardere og mer hatefull ordbruk i sosiale media og kommentarfelter.

Et særtrekk ved voldstrusler som politisk våpen i dagens Norge er for øvrig at de først og fremst ser ut til å ramme kvinner.

I samfunnsdebatten har dette vært tydelig i mange år. Både kvinnelige journalister og aktive kvinnelige debattanter med annen bakgrunn, ser helt klart ut til å være verst utsatt.

Flere av de modigste stemmene, bl.a. flere kvinner med innvandrerbakgrunn, har valgt å trekke seg ut av det offentlige ordskiftet. De er blitt truet til taushet.

Når det gjelder folkevalgte politikere kan det se ut som at det også i denne gruppen er flest kvinner som rammes, men her mangler et statistisk grunnlag.

Denne utviklingen er selvsagt et alvorlig anslag mot demokratiet, folkestyret og ytringsfriheten. Det er å håpe at politiet møter problemet med det alvor og de ressurser som trengs.

Voldelige angrep, eller trusler om slike, mot selve det demokratiske samfunnsfundamentet må ikke bli satt på linje med hærverk og voldsbruk i fylla.

Det er langt mer avgjørende at ressurser settes inn på å beskytte ytringsfriheten enn på å oppklare det meste av øvrige lovbrudd.

Dersom det fester seg en oppfatning om at trusler og vold mot folkevalgte lokalt og nasjonalt får små eller ingen konsekvenser, er vi på en livsfarlig utviklingsbane.
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse