Annonse
Omvendt voldsalarm har vært en mulig straffereaksjon i Norge siden 2013, og har imponerende resultater å vise til; ingen nye voldsepisoder eller truende situasjoner! Likevel er den svært sjelden i bruk, skriver Mari Helenedatter Aarbakke.

Voldsalarm i bakvendtland

«Omvendt voldsalarm» er voldsalarmen slik den alltid burde ha vært. Den lar offeret gå fri.

Økt bruk av omvendt voldsalarm er et tiltak som i all hovedsak vil ramme menn, slik flere tiltak mot vold bør rettes mot menn, også innen forebygging og holdningsarbeid.

I et av verdens mest likestilte land har vi samtidig noe vi kaller det nordiske paradokset; at menn utsetter kvinner for så mye vold. Hver fjerde norske kvinne vil oppleve vold eller trusler om vold, og en av ti kvinner vil bli utsatt for voldtekt. 

Det er sjelden vi sier «menns vold mot kvinner» lenger, vi sier «partnervold» og «vold i nære relasjoner». Begreper gir noe, og de tar bort noe. «Vold i nære relasjoner» gir oss et kjønnsnøytralt begrep. Det peker ikke på alle menn for noe et fåtall gjør. Men alle kvinner lever med konsekvensene av hva et fåtall menn gjør. Begrepet «menns vold mot kvinner» setter fingeren på en av de største kampene som gjenstår for kvinners frihet.  

Kvinner som ikke har opplevd vold fra menn er likevel vokst opp med frykten og sannsynligheten for den, og forholder seg til den på en eller annen måte. Den kan hemme hvor og når hun beveger seg ute, hvordan hun kler seg og oppfører seg, og hvordan hun leser sine omgivelser. Hun kan gjøre opprør, gå fryktløs alene i mørklagte parker, men dette er samtidig bare en annen måte å forholde seg til voldstrusselen på; hun er bevisst en risiko og en frykt andre ville føle i hennes sted. Det er en kollektiv ufrihet alle kvinner tar del i.

En stund var det populært å gå med voldtektsalarm, en liten granat som eksploderte i ulende lyd når man trakk ut splinten. Nå for tiden er det kanskje nøkler mellom knokene og mobilen i hånda som kjennes tryggest? Når trusselen er ukjent, angrepet kan komme fra hvor som helst, gir det mening å pålegge seg selv dette ansvaret. I tilfeller der kvinnen lever med en kjent trussel har man lenge tenkt det samme, man har vært i bakvendtland der alt går an.  Kvinner med en identifisert trussel fra en bestemt gjerningsperson har fått en voldsalarm å trykke på når hun ser sin overgriper, og håpe at politiet rekker frem for å beskytte henne. Hun har måttet leve med frykten, usikkerheten og ansvaret – en total ufrihet. Voldsutøveren har kunnet leve som før. I 71 % av partnerdrap i Norge mellom 1990 og 2012 var det en kjent forhistorie med vold, og dermed også et stort potensiale for forebygging.

«Kontaktforbud med elektronisk kontroll», oftest omtalt som omvendt voldsalarm, er voldsalarmen slik den alltid burde ha vært. Den definerer et geografisk område det er forbudt for overgriper å bevege seg i, og overholdes av en elektronisk fotlenke som varsler politiet straks overgriper går inn i forbudssonen. Sonen inkluderer offerets bosted, arbeidssted og andre faste oppholdssteder, og skal være så stor at politiet med god sannsynlighet rekker frem til offeret før overgriperen. Avhengig av trusselbildet kan trygghetssonen for offeret omfatte hele fylker. Overgriper må kanskje flytte, bytte jobb, endre sine vaner. Offeret kan i prinsippet leve som før volden eller truslene om vold fant sted.

Omvendt voldsalarm har vært en mulig straffereaksjon i Norge siden 2013, og har imponerende resultater å vise til; ingen nye voldsepisoder eller truende situasjoner! Likevel er den svært sjelden i bruk. I et rundskriv fra 2019 sier Riksadvokaten at «arbeidet med å få idømt slik straff overfor flere personer må intensiveres betydelig». Denne ordningen gir ikke bare det enkelte offeret frihet, men har en viktig symboleffekt i hvor tydelig den plasserer skyld og straff, ansvar og omkostninger hos overgriper. Å forvise noen fra hjemstedet, byen eller sågar hele fylket er en hard straff, men så tungt vekter man voldsofres trygghet og frihet, og så hardt dømmer man dem som utøver vold!

Økt bruk av omvendt voldsalarm er et tiltak som i all hovedsak vil ramme menn, slik flere tiltak mot vold bør rettes mot menn, også innen forebygging og holdningsarbeid. Mer av ansvaret og omkostningene må løftes av kvinnenes skuldre, og for å gjøre det må man kunne snakke om menns vold mot kvinner som et særlig problem. Det handler om ulik makt i relasjoner mellom kjønnene, og er et av de største hindrene for reell likestilling. 

Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen, i bakvendtlandet som stadig vender mer rett vei!

  • Likestillingssenteret KUN jobber for likestilling, inkludering og ikke-diskriminering i Norge og internasjonalt. KUN har hovedkontor i Steigen og avdelingskontor på Steinkjer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse