Annonse
Alle i Nord-Norge husker krisen høsten 2015, da flyktninger i tusentall kom over grensen ved Storskog i Finnmark. Senere har mye positivt skjedd med måten flyktninger blir mottatt og integrert i lokalsamfunnene. Vi må ikke la dette engasjementet slukne. Vi må holde det ved like, skriver Jean Pierra Maniraguha. Foto: Torgrim Rath Olsen

Det finnes fortsatt millioner av flyktninger!

Det er 68,5 million flyktninger på verdensbasis, blant disse er ca. 40 millioner interfordrevne flyktninger, med andre ord flyktninger i sitt eget land. Folkeopplysning om folk på flukt og om kriser som forårsaker flukt er varierende.

Det er først og fremst moralsk galt at man blir likegyldig til andre medmenneskers lidelse. Enda verre er det at likegyldigheten kan bidra til at konflikter eskalerer og tar flere liv. 

I Norge har asyl- og integreringsdebatten roet seg noe, etter den opphissede stemningen i årene 2015-2017. I Nordnorsk debatt i Nordlys kan man leser artikler og avisinnlegg som viser det engasjementet som var på topp da den såkalte flyktningkrisen nådde klimaks høsten 2015.

Men hva skjer nå, finnes det ennå flyktninger i verden og hva har skjedd med dem vi har tatt imot, hvordan blir de møtt og inkludert?

I dag, på Verdens flyktningdag, ønsker jeg å rette oppmerksomheten mot de neglisjerte flyktningkriser i verden. For fortsatt finnes folk på flukt, selv om det ikke vises like ofte i mediene. Å bli minnet om krisene som er årsak til at folk flykter, kan bidra til mer forståelse, som igjen kan skape mer engasjement. Folkelig engasjement bidrar til at myndighetene i Norge og i verden fokuserer mer på konflikthåndtering og mer bistand til de uskyldige menneskene som er berørt. Som et eksempel husker vi her i Nord-Norge da «Storskogen-krisen» blåste som verst. Etter det har det skjedd mye positivt i måten flyktninger blir mottatt og integrert i lokalsamfunnene. Vi må ikke la dette engasjementet slukne. Vi må holde det ved like.

Det finnes fremdeles millioner av mennesker i prekære nødssituasjoner. Mangel på engasjement fører til likegyldighet eller stillhet. Eller at sensasjonstørste medier og politikere styrer diskursen om tvungen migrasjon. Da vil vi bli servert usanne og usaklige påstander om de humanitære krisene.

Dagens ordskifte hva angår asyl- og integreringspolitikk har blitt så sensitivt og uanstendig, noe som bidrar til mindre toleranse og respekt for dem vi tar imot. Flyktningkrisene vi glemmer eller neglisjerer rammer barn, kvinner, syke og andre sårbare mennesker. Konsekvensene er enorme. Det er først og fremst moralsk galt at man blir likegyldig til andre medmenneskers lidelse. Enda verre er det at likegyldigheten kan bidra til at konflikter eskalerer og tar flere liv. 

Stillheten om ugjerninger og kriser som fortsatt herjer i verden fører til at lokalt engasjement dør ut, mottaks- og integreringsberedskap samt kompetansemiljøer legges ned, både lokalt og nasjonalt. Norge og andre rike vestlige land lukker øynene, populistiske politikere sprer fremmedfrykt og hat mot folk på flukt. Når debattklimaet blir uanstendig og kaldt, fører det til stillhet. Da tenker man at det skjer ikke i vårt land, det gjelder ikke oss, det er de andre. Når folk ikke evner å være solidariske med rammede medmennesker, vil myndighetenes hjelp til de kriserammede bli tilsvarende mangelfull. Det lar seg ikke feie under teppet at utenrikspolitikken ofte følger den såkalte CNN-effekten. Vi vet imidlertid at media er selektiv og ofte vektlegger de sensasjonspregede nyhetene. Dersom dekningen blir god og mer faktabasert, kan det skape mer solidaritet med de som lider og som havner på flukt.

En refleksjon om de underliggende årsaker til likegyldigheten og stillheten, kan vekke vår oppmerksomhet mot det nasjonale og internasjonale ansvaret. Har landet vårt eller våre allierte økonomiske interesser i disse konfliktområdene? Her har for eksempel nobelprisvinneren Denis Mukwege nylig vært kritisk til blant annet vår ubevisste innblanding i konflikten i Øst-Kongo, gjennom vårt enorme behov for import av råmaterialer til elbil-batterier og lignende. Mineralressursene som vestlige industrier har stort behov for, våpensalg og lignende, livnærer konfliktene som igjen fører til økt tvungen migrasjon og grusomme lidelser.

I motsatt ende finnes kriser hvor landet vårt ikke har direkte strategiske interesser. Norge og verdenssamfunnet forøvrig betrakter de fleste humanitære kriser i dette perspektivet. Det innebærer at vi i utgangspunktet ikke intervenerer der hvor våre egne geopolitiske eller økonomiske interesser ikke er truet. Mangel på interesse for Jemen, Rohingya-folket og Sahel-regionen gjør at man hittil har gjort lite for å håndtere disse krisene. Vi hører ikke så mye fra disse områdene.

Slik var også situasjonen når det gjelder den syriske krisen - inntil millioner asylsøkere og migranter kom til Europa via Libya, etter at Gaddafi-regimet kollapset. Uønsket migrasjon til Europa ble betraktet som en trussel for europeiske interesser. Man måtte handle.  Vi må holde ved like den norske sjel og ånd når det gjelder solidaritet med de undertrykte, utover politiske eller økonomisk interesser. Norges selvbilde og anseelse utad kjennetegnes i tiden etter første verdenskrig av helter som Fridtjof Nansen.

I dag finnes det mange millioner av folk på flukt. Vi vil bidra til at Tromsøs befolkning blir opplyst om hva som skjer utenfor vårt fredelige verdenshjørne, men også om hva som skjer med flyktninger her hos oss - barn, kvinner og menn vi har tatt imot. Vi kan ikke stå på likegyldige på sidelinjen. Tromsø er en internasjonal og flerkulturell by. Vi ønsker at byidentiteten vår skal henge sammen med både kunnskap og engasjement. Vi bryr oss om hva som skjer der ute i verden. Vi vil møte og utfordre media og de som har definisjonsmakt ved å vise at vi forstår hva tvungen migrasjon er, hvorfor folk flykter og hva de som vi har tatt imot trenger for å bli godt inkludert i vårt fellesskap.

Caritas Tromsø & Svalbard i samarbeid med flere andre lokale organisasjoner tar dette samfunnsansvaret på alvor. Derfor samler vi folk på torget i Tromsø i anledning verdens flyktningdag 20. juni 2019. Formålet er å fornye den solidariske ånden i Tromsø, akkurat slik den var på sitt beste høsten 2015.

Vi ønsker alle en fin dag.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse