Det er jeg som kvinne som må amme barnet. Men utover det så klarer jeg ikke å se hva biologi har med omsorgsevne å gjøre. Jeg velger å bli oppgitt på vegne av de mange gode fedrene jeg kjenner til, skriver Birte Hansen Nordgård. Foto fra Colourbox

Hva har biologi med omsorgsevne å gjøre - egentlig?

Selv jeg som en skarve jurist - som etter Heitmanns oppfatning ikke evner å benytte biologiske perspektiver i mine vurderinger - ser umiddelbart argumenter innenfor biologien for hvorfor det er til barnets beste med en tilstedeværende og engasjert far.

Vegar Einvik Heitmann, geolog, skriver i sitt innlegg av 29. oktober 2018 at «Den 15 uker lange fedrekvoten vi i dag har er utelukkende basert på ideologisk overbevisning, der man setter svevende og spekulative tanker om likestilling fremfor faktabaserte vurderinger opp mot barnas beste»

Hele Heitmanns artikkel undergraver menns evne til å ivareta egne barn. Heitmann henviser til biologi uten å forklare hva det er rent biologisk som gjør at det er akkurat mor som må være fysisk til stede i barnets første leveår. Jeg forstår at et moment er amming. Men utover det så klarer jeg ikke å se hva biologi har med omsorgsevne å gjøre. Jeg velger å bli oppgitt på vegne av de mange gode fedrene jeg kjenner til.

Jeg blir også oppgitt på vegne av kvinner som meg selv, som ønsker å dele eller har delt permisjonstiden med far. Jeg blir oppgitt fordi det helt tydelig fremdeles er behov for holdningsendring. Senest for to dager siden, da jeg fortalte at jeg valgte å dele permisjonstiden med far, ble jeg møtt med spørsmålet «hvorfor er jobben viktigere enn barnet». Spørsmålet hører til i samme kategori som «hvorfor valgte du å bli karrierekvinne» og er egnet til å indikere at jeg derved også har valgt bort å være (en god) mor. 

Det er fysiske forskjeller mellom kjønnene. Det er kvinner som har bryst og livmor. Det betyr at det er jeg som kvinne som må bære frem de barna jeg ønsker. Det er også jeg som må amme dem (og jeg bør absolutt amme, omså i offentlighet, men det er en annen diskusjon). Det er derimot langt derfra til å påstå at det er jeg som må være fysisk til stede det første leveåret av hensyn til «barnets beste» begrunnet i biologi.

Jeg blir ikke overbevist når Heitmann bruker påstanden om at «kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn» som argument for at lovendringen heller burde hensyntatt biologi og ikke likestillingsøyemed. Jeg vil nemlig påstå at dersom Heitmann har rett i sin uttalelse, så er det noe vi kan endre på – ved lov – i likestillingsøyemed. Vi ser tydelig at jo mer permisjon fedre tar ut, jo mer opptatt blir de av sine barn (og jo mer deltar de i husarbeidet), både under permisjonstiden – og videre i livet.

Jeg blir heller ikke overbevist over det Heitmann skriver om forskjellen på ulike dyrearter i at kun en av foreldrene kan vite at den er det biologiske opphavet. For dette har menneskets biologi allerede løst; ved at spedbarn de første månedene likner mest på sin far.

Selv jeg som en skarve jurist - som etter Heitmanns oppfatning ikke evner å benytte biologiske perspektiver i mine vurderinger - ser umiddelbart argumenter innenfor biologien for hvorfor det er til barnets beste med en tilstedeværende og engasjert far.

Hvorfor skulle ellers biologien tatt seg bryet med å vise far at han er den rette far slik at han kan knytte seg til barnet? Hvorfor skulle kvinner i valg av partner vektlegge hvorvidt mannen skal bli en god far? Hvorfor har samfunnet utviklet seg slik at vi inngår giftemål? Etc etc.

Lovutvalget har funnet at det beste for barnet er å ha to engasjerte foreldre, og at det beste for samfunnet er at mor og far deler mer likt på permisjonen. Jeg kan ikke se at Heitmanns forsøk på å henvise til biologien er egnet som noe motargument. Om Heitmann mener lovutvalg i for liten grad hensyntar biologi, får han oppfordre biologer til å i større grad komme med innspill neste gang et lovutkast er på høring.

Med ovennevnte sagt, ser jeg at det for noen kan ligge utfordringer i en kortere permisjon for mor. Jeg mener derimot at å kjempe mot utvidet fedrekvote ikke er en hensiktsmessig måte å bøte på utfordringene.

Noen vil synes det er utfordrende å holde melkeproduksjonen ved like. Men da mener jeg kamp for utvidet ammefri er mer på sin plass enn kamp mot at fedre får del i foreldrepermisjon.

Noen familier vil få mindre å rutte med ved at far ikke arbeider, men det må være mer riktig for disse å kreve at far kan opptjene rettigheter uavhengig av mor, eller å kreve full lønnskompensasjon – enn å kreve at mor forblir hjemme. Jeg mener tvert imot at nettopp lønnsforskjellen mellom kjønnene viser at vi trenger slike tiltak.

Samfunnet trenger at det er akseptert som greit både fra mannens kollegaer, og fra velmenende naboer, at permisjonen deles i større grad. Samfunnet trenger at det ikke skal være gitt at en kvinnelig nyutdannet kandidat vil være lengre ute i permisjon enn en mannlig nyutdannet kandidat. Samfunnet trenger at kvinner ikke er så lenge vekk fra arbeidslivet at det påvirker karrieremulighetene fremover. Barna trenger å se at både mor og far kan være engasjerte hjemme og at både mor og far kan ha en ønsket karriere.

Jeg tør påstå at holdningene i samfunnet i dag ikke gir noen reell valgfrihet for deling av foreldrepermisjonen. Holdninger kan heldigvis endres ved lov. Gratulerer med lovendring!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse