Annonse
Paris markerer ettårsdagen for drapene i redaksjonslokalene til satiremagasinet Charlie Hebdo. Også her i landet er mange kritiske til innvandringspolitikken fordi de frykter terror og radikal islam. Men å si det offentlig tør de ikke, av redsel for å bli oppfattet som kalde, kyniske og umoralske. Foto: NTBscanpix

Ytringsfrihetens usynlige grenser

Mange kvier seg for å kritisere innvandringspolitikken, av frykt for å bli stemplet som umoralske, onde eller å bli satt i bås med høyreekstreme. Særlig gjelder dette folk på venstresiden. Ytringsfriheten har sine usynlige grenser.

Hvordan kom vi dit at helt vanlige folk, med tilhørighet godt plantet i sentrum av norsk politikk, ikke tør ytre seg om det viktigste politiske spørsmålet i vår tid?

-  Innvandring er et betent politisk tema som ganske mange kvier seg for å diskutere. Det gjelder spesielt dem som er kritiske til innvandring. Det sier medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud ved Universitetet i Oslo om rapporten  “Ytringsfrihetens usynlige grenser” som skal debatteres under de kommende Forskningsdagene.

Rapporten er en del av forskningsprosjektet “Status for ytringsfriheten i Norge”, et prosjekt som skal pågå ut 2017.

Thorbjørnsrud understreker at hun ikke har studert personer med ekstreme eller voldelige holdninger til innvandring. Hun har snakket med vanlige mennesker som mener innvandringen bør begrenses, fordi de frykter utbredelse av radikal islam.

 Særlig blant folk som befinner seg på den politiske venstresiden er selvsensuren utbredt. De er redd for å si hva de mener fordi de frykter å bli stemplet som personer med dårlig moral, eller ganske enkelt få merkelappen “ond”. De er redde for å bli satt i bås med folk som politisk har helt andre holdninger enn dem selv, og de tør ikke å risikere latterliggjøring eller utfrysning av det sosiale fellesskapet, framgår det av rapporten. De har forstått hvor omkostningsfullt det kan bli å si sin mening. Derfor holder de kjeft.

Dette er ikke overraskende. Personlig møter jeg mennesker, nesten hver eneste dag, som henvender seg til meg: på gaten, i supermarkedet, på epost eller sosiale medier, og forteller at de støtter mine  kritiske kommentarer av islamisme og radikal islam. Det er så bra at noen sier fra, sier de. For selv tør de ikke!

Hvordan kom vi dit at helt vanlig folk, med tilhørighet godt plantet i sentrum av norsk politikk, ikke tør ytre seg om det viktigste politiske spørsmålet i vår tid?

Det er selvfølgelig belastende å bli karakterisert som kald, kynisk eller rasistisk, når man setter spørsmålstegn ved innvandringspolitikken. I den norske, offentlige debatten har det imidlertid vært slik i årevis, og selv om det har vært en viss endring den siste tiden, er dette fortsatt situasjonen. Det bekrefter denne forskningsrapporten. Det er naturligvis lov å ytre seg kritisk, men det kan ha konsekvenser.

For meningselitens enerett til å erklære hva som er gode holdninger, hvem som er gode mennesker, og hvem som ikke er det, står fremdeles sterkt. Forfatter Bjørn Stærk beskrev denne eliten i en skarp  kronikk i Aftenposten for et par år siden: “Det handler om folkeoppdragelse. Vi er eliten. Vi har det riktige verdigrunnlaget. Vi går foran, og vi vet best. Vi skal styre debatten slik at det gode vinner. Og hvis du er en av de slemme, får du smake pisken.”

Kronikken ble også publisert i svenske medier. Hos søta bror er som kjent situasjonen enda verre enn hos oss.

Meningselitens definisjonsmakt og synspunkter fungerer helt uovertruffent som hersketeknikk, og som effektiv undertrykking av ytringsfriheten. Som basis for politisk handling er den derimot totalt og komplett kastrert. Og ulykkeligvis er det faktisk politikk vi står overfor. Men politikken er erstattet av moralisme. Derfor uteblir debatten om de langsiktige og store konsekvensene av innvandringspolitikken - på tross av at det dreier seg hvordan nasjonen bør håndtere kolossale, politiske utfordringer som vi aldri tidligere har sett maken til.

Det er laget mange forskningsrapporter om innvandring, den mest kjente er kanskje Brochmann utvalgets rapport om bærekraft og økonomiske konsekvenser. Den ble bestilt av regjeringen Stoltenberg, og lagt i en skuff. Innholdet var ikke i tråd med de herskende tanker.

En åpen debatt om innvandringspolitikken er ikke farlig. Å feie deler av den under teppet ved å brunbeise vanlige menneskers kritikk, kan derimot være det. Det er det bare høyreekstreme krefter som tjener på.

“The further a society drifts from the truth, the more it will hate those who speak it”, skrev forfatteren George Orwell.

Kanskje de kommende Forskningsdagene kan åpne litegrann mer på debatten og på ytringsfrihetens usynlige grenser?

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse